engelsk: a secret hope; tysk: eine geheime Hoffnung
Ordet lønnlig, altså hemmelig, skjult, er lite brukt i dag annet enn i dette uttrykket – og i sangen Glade jul med strofen «lønnlig iblant oss de går». Det er samme ord som vi ser mer anvendt på nynorsk: løynd. Jeg finner uttrykket først i en forfatterløs føljetong i Morgenbladet 4.12.1864: «Skjønt han ikke egentlig havde været forelsket i Henriette, havde han dog fundet hende særdeles tiltrækkende, og det var ikke uden et hemmelig Suk, og Opgivelsen af et lønligt Haab at han tænkte sig hende bundet til en anden.»
Det kan være mange årsaker til at man holder sine håp skjult, men formuleringen brukes nok ofte uten egentlig hensikt. Thor Heyerdahl, Kon-Tiki ekspedisjonen (1948, s. 153): «Herman var en ypperlig svømmer, og selv om vi straks var klar over at livet sto på spill, så hadde vi et lønnlig håp om at han skulle klare å crawle seg tilbake til kanten av flåten før det var for sent.» Hvorfor hemmeligholde håpet om at venn i mannskapet skal redde livet? Det er som om lønnlig skal ha fått betydningen berettiget eller begrunnet, kanskje, noe udefinerbart. En replikk i Oslo-piken av Pål Gerhard Olsen (1998, s. 119) lyder: «Jeg har et lønnlig håp om at vi kan gjøre det i lag». Når det sies høyt, er det neppe hemmelig (teksten gir ingen indikasjoner på at det egentlig er noe som helst som er intensjonen med ordet).
Et hyppig vedheng er også at man nærer dette lønnlige håpet. Nære, altså gi næring til, mate, gir da bildet at man dyrker et skjult håp. Først funnet i Otto Valseth, Hotel Haukenæs (1890, s. 80): «Doktoren hadde nemlig – trods alt – hele tiden næret et lønligt haab om, at den skjæbne, som førte ægtefællerne saa uforberedt sammen efter den lange adskillelse, ogsaa vilde besørge en forsoning tilvejebragt mellem dem». Eksempelvis brukt uten motivasjon hos Dan Lindholm i Vårherre og Sankt Peter på vandring (1988, s. 29): «Sankt Peter næret et lønnlig håp om å kunne hilse på fiskerne i et vær ute ved kysten. Ikke så rart, Peter hadde jo selv vært fisker.» Det virker som ordfyll for å gi preg av en høylitterær tone, og er en språkslange man slett ikke bør nære.
Når ordets mening ikke er kjent eller bevisst for språkanvenderen, men likevel brukes uten innhold, kun som en hensiktsløs form, tror jeg vi har nådd klisjeenes ytterende. Jeg har et utilslørt håp om at noen tipper uttrykksmåten over kanten til frasenes skraphaug.
* Illustrasjon: Thoralf Klouman, Johanne Dybwad som fru Alving, 1925