Spøk til side

pèlerinage de vie humaine de Digulleville 3 1401-1410

engelsk: joking aside; tysk: Spaß beiseite

Uttrykk for at en har vært mindre seriøs og nå skal tilbake til saken. Tilsvarene alvorlig talt, og ganske likt frasen fra spøk til alvor. Eldste funn er i Den Constitutuionelle 8. august 1836, som har oversatt en tysk avisartikkel: De tydske Invandringer i Nordamerika (Efter Algem. Zeitung). Her beskrives litt fjasete hvordan tyske innvandrere i USA innrettet seg, før det står: «Dog Spøg tilside. – Havde Vesten nogensinde en god Indvandring at glæde sig over, saa var det Tilfældet nu». Jeg finner ikke spøk til side brukt som eksempel i eldre dansk/norske ordbøker, eller annen tidligere bruk enn denne avisoversettelsen fra tysk, og heller ikke ytterligere eksempler før i Den Norske Rigstidende 26.10.1845, hvor man kan man lese en frenetisk beskrivelse av opphisselsen etter en hendelse i etterdønningene av den første fransk-marokkanske krig: «En sand Krigsfeber, den gamle furia francesse er faren i Folk, i ethvert Caffehuus marscherer man allerede med Dominobrikkerne paa det af Caffe oversvømmede Bord over Fez til Mequinez og ved en conversion de quart mod Marokko. Abd-el-Kader bliver fangen af unge Handelsbetjente og Skriverdrenge, medens han uden al anden Beskæftigelse sidder ved et Partie Ecarté, og den arabiske Stammes fuldkomne Udryddelse decreteres i Cafe Frascati af to Correspondenter til ‘Algemeine Zeitung’ og en paa Vartpengee sat Embedsmand, som loi supréme du salut de la France. Spøg til Side, Efterretningerne fra Algier sætte frygtelig ondt Blod.»

Kanskje kommer uttrykket fra svensk, der det tilsvarende skämt åsido inneholder en gammel dativ. Det betyr ikke dermed at formuleringen har vært anvendt siden middelalderen, da både svensk og norsk benyttet flere kasus, men heller at den har overtatt formen fra andre frosne uttrykk som sätta åsido o.l. Den engelske og den tyske varianten gir treff i google books fra 1770-tallet, den svenske fra 1830-tallet, altså jevnt med den norske. En tysk innvandring virker dermed rimelig.

Den litt oversette forfatteren Ernst Orvil har et dikt i samlingen Brekasjer (1970, s. 21) som heter «Spøk til side». Det begynner slik:

Spøk til side, sa fanden,
han fikk en tegnestift i
hoven: Og Gud sa: Hva
er så neste programpost.

Diktet og Brekajser kan med fordel leses i sin helhet, om ikke annet så fordi han aldri flytter spøken helt til side, men også legger lag utenpå den, som stussende følger oss «mens vi slentrer mot døden».

Illustrasjon: Fra de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine, 1401–1410

.

Spøk til side

Engelsk salt

com an 1839 cambridge butter

engelsk: Epsom salt; tysk: Bittersalz

Engelsk salt er et laksativ basert på magnesiumsulfat og enkelte andre salter, med latinsk navn sal anglicanum (SML)Det er nok dermed en billedlig advarsel Frederik Paludan-Müller gir i diktet Dandserinden (1833): «Vogt Jer for Lykken, naar den høiest stiger, / Vogt Jer for Attisk som for Engelsk Salt». Wergeland skrev en farse som het Engelsk salt (tidlig 1841), der det står «Engelsk Salt, Sir Vinaigre. Ingen god Radikal spiser nu mindre end 8 Lod om Dagen. Nogle af de ypperste Kartister behøve 12» (ett lodd var ca. 16 gram). Engelsk salt var tydeligvis ikke forbeholdt radikalere: Året 1841 preges av en illeluktende strøm av debattinnlegg i avisene for og mot stykket, personen Wergeland og om konflikten med Ludvig Kristensen Daa, som nok spiller en uønsket rolle i farsen som den sure Sir Vinaigre.

Her må også medtas Martin Andersen Nexøs beskrivelse i Skygger (1898): «Parodierne virker afførende, de er et Slags engelsk Salt i de lyriske Stemningers Verden.» Viddet han viser her, er et eksempel på Attisk salt (se denne).

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839
Engelsk salt

Attisk salt

w.h. brooke The humorist Harrison 1832 a sinister look

engelsk: attic salt (wit); tysk: attisches salz

Attisk salt og attisk vidd er uttrykk for kvikk satire og tørrvittighet. Halvøyen Attika, der byen Athen ligger, var en periode i oldtiden stedet for den høyeste kultur. Attisk ble derfor en betegnelse for noe raffinert. Cicero roser f.eks. i Brutus en mann fordi «hans taler oppviser […] så mye urbanitet at man nesten kan tro den var skrevet med en attisk griffel» (overs. sitert fra Andersen I fortidens speil 1998). Saltet passer jo fint som bilde for tørr humor, og Brewer skriver i Dictionary of Phrase and Fable (1898) at salt «both in Latin and Greek, was a common term for wit, or sparkling thought well expressed». Martialis brukte begrepet i Epigram 3,20 (ca. år 100): «lepore tinctos attico sales narrat» (sjarmerende skjemt fortalt med attisk salt). I Soma’s dictionary of Latin Quotations, Maxims and Phrases (2010) gjengis en teori om at det kan være en «corruption of Ciceros customary opening of his letters to his friend, Atticus, which often reads Cicero Attico sal.», Cicero til Atticus, vær hilset.

Det er en herlig passasje i Karen Blixens Syndefloden over Norderney (Syv fantastiske fortellinger, 1935): «‘De aner ikke hvor rensende dette stedet er,’ sa prinsessen av Augustenborg til herr Goettingen, ‘selve havet blåser tvers gjennem klærne, gjennem hud og marg og ben og rett inn i hjertet, så selve sjelen blir renskurt, soltørret og saltet.’ / ‘Med attisk salt, det har jeg alt merket,’ sa herr Goettingen, men for sig selv tilføide han mens han så på henne: Ja, ved Gud, akkurat som en klippfisk.»

ODS har eldste referanse til attisk salt i Søeofficererne av J.C. Tode (1782). I NB er eldste treff i en redaksjonell tekst i 15. bind av P.F. Suhms Samlede Skrifter fra 1798: «Suhm, hvis Aand i hans Forfriskningstimer befandt sig vel ved at oplives ved attisk Salt og morsomme Anecdoter.» Uttrykket har nok gått ut av bruk foruten ved omtale i bøker om talemåter og klassisk dannelse, men det er jo greit å kjenne betydningen hvis man f.eks. skulle gi seg selv den belønning å lese Karen Blixen (eller Cicero).

Se også engelsk salt (som nær selvfølgelig er et avføringsmiddel).

Illustrasjon: W.H. Brooke  i Harrisons The humorist, 1832

Andre fine, alderstegne begreper du kan lese om, er f.eks. Cicerone og Alfons.

Redigert 13.6.2017 med tilleggelse av teorien fra Somas dictionary.

Attisk salt

På stell

pelerinage-de-vie-humaine-de-digulleville-1-1401-1410

engelsk: in apple-pie order; tysk: in bester Ordnung

Ha alt på stell; være på stell. Være i orden, kunne det man skal, ha alt klart. Ordet stell her er det samme som i styre og stell, og i verbet stelle. Norsk ordbok gir faktisk (i tillegg) eksempler der det har motsatt betydning: uorden, på styr, på skakke, og sågar er det slik i det eldste funn i NB (være på stell) i Bjørnstjerne Bjørnsons På Guds veje (1889): «‘Jeg skal si det, bare du vil tie!’ – ‘Tie? Er du på stell?’ – ‘Jo, du må’ – ‘Hvor kan du falle på slikt vås […]’». Kanskje blir det brukt retorisk, slik man kan utbryte «er du helt riktig?» med samme betydning som «du er ikke helt riktig!», og se Ove Ansteinsson i Broder Nikolai (1911): «Du er ikke på stell!».

Jens Tvedt anvender det helt som man bruker det i dag i Tengill Hovda (1891): «Det skulde nok verta paa stell, etter kvart han fekk raad.» Hulda Garborg derimot i komedien «Rationelt fjøsstell» (1896): «Meiner Tausi er reint på Stell. Svi ho kje Myssmøre for meg!» Etter hvert er det nok overveiende å ha ting i orden som er eneste betydningen av frasen. Ofte knyttet til ønsket om at alt, det hele, skal være på stell, som i Arbeiderbladet 21. mars 1928: «Drakter hadde barna skaffet sig, de hadde trykt programblad, sufflør og alt på stell» og novellen Garverne (Hjerters uro 1929) av Eysteinn Laastad: «Det var jo dette at det var så nær under jul, at det var så travelt i huset for at få alt på stell til høitiden.»

Illustrasjon: Fra Pèlerinage de vie humaine av de Digulleville, 1401–1410

Se også innleggene Hel ved, Skvær og En rød tråd.

På stell

Spytt ut!

thom hood com an 1842

engelsk: spill it, spit it out; tysk: spuck es aus!

En insisterende oppfordring til å snakke, litt som ut med språket. Kanskje særlig når den man vil at skal snakke, er motvillig eller ikke rask nok. Først funnet hos Burchard Jessen, Maskinist Manners (1905): «Manners nød ham: ‘Spyt ud, styrmand, hvad er jeg?’ ‘Tosk’ brast det ud af styrmanden». At ord kan «spyttes», er ikke så merkelig, det er jo noe av det samme, men (helst) bare med lyd og ikke saliva. Koblingen mellom det man sier og spytt, synes glimrende beskrevet i Oaths and Ordeals (The Living Age – Volum 130, 1876): «An Abyssinian chief, who had sworn an oath he disliked, has been seen to scrape it off his tongue and spit it out.» Slikt gjør man når det som er sagt etterlater en dårlig smak i munnen.

I Aksel Sandemoses beskrivelse av jantelovens 11. bud i En flyktning krysser sitt spor (1933) finner vi et eksempel på typisk bruk: «Du tror kanskje ikke jeg vet noe om dig? Det var terrorismens uopslitelige våben. Jeg husker hvor ubehjelpelig man var slått ut når de ordene falt. For en tid siden snakket jeg med en læge, forresten ingen dårlig psykolog, og jeg forsøkte å forklare ham saken. Men han så uforstående på mig og sa: Da svarer man jo helt enkelt: Hvad faen vet du om mig? Spytt ut! / Han var ikke fra Jante, og vil aldri forstå det.» På engelsk blir det det tilsvarende uttrykket løst oppgitt av Allen (2008) til å være fra det 19. århundre, med eksempel fra 1855.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1842

Se også innleggene Et bilde sier mer enn tusen ordTomme ord, og Tomme tønner ramler mest.

Spytt ut!

Hosianna

kitchin stuff rowlandson 1810

engelsk: hosanna; tysk: Hosianna, Hosanna

Noen ganger i eldre tider skrevet som på engelsk, hosanna, o.l. Ordet er fra hebraisk, hosha’na, og betyr noe sånn som frels oss, men fremstår ofte som en hylling eller en form for gledesutrop. I Bibelen ropes dette når Jesus palmesøndagen rir inn til Jerusalem på et esel i Mat 21, Mark 11 og Joh 12. Ordet forekommer også i Salmenes bok 118,25, men her har man valgt å oversette det i den norske bibelen til: «Herre, frels!». (I Christian IIIs bibel fra 1550 er tolkningen «O HERRE hielp».) Betydningen av ordet er for øvrig også noe mer komplisert, se Hastings 1898 og Cheyne and Black 1899.

Forut for nattverden i Den norsk kirke fremsies nå «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn» som del av Hellig Sanctus før selve nattverdbønnen (se Gudstjenesteboken 2011). Jødedommen kaller den syvende dagen i løvhyttefesten (sukkót – en åpenbar forløper for nordamerikanernes thanksgiving) for hosha‘na rabbah, med tilhørende gudtjeneste, særlige ritualer og roping av Hosha’na! (Jewish Encyclopedia). Slik har det også sneket seg inn i våre salmer og andre religiøse tekster, og blitt et passende uttrykk for eksalterte følelser, særlig blant karismatiske kristne.

Eldste funn jeg har, foruten i de første bibeloversettelsene, er Den Troende Sielis Aandelige Brudsang i Hans Christensen Sthen (fra En liden Vandrebog, ca. 1589): «Dit hellig Evangelium, / Er sødt som Melck oc Honning: / Kiere, HErre, / Hosianna, Himmels Manna, /Dig til ære, /Glad i Aanden vil ieg være.» Fra nyere tider beskriver Helje Kringlebotn Sødal i Kristen tro og tradisjon i barnehagen (1999) at hosianna «nærmest var et religiøst-nasjonalt hurra-rop», og vi leser om den religiøse fantast i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996) som en dag ville bygge en ny ark til sin menighet: «På denne minneverdige dagen som både var fødselsdagen til hans salige hustru og tiårsdagen for hans jordiske bryllup, skulle alt ha lagt seg til rette, så brødrene og søstrene kunne istemme sitt hosianna og få en forsmak på det himmelske bryllup.» 

Illustrasjon: Thomas Rowlandson, 1810

Se også innleggene Kumbaya, Kreti og pleti og Ramaskrik.

Hosianna

Grav deg ned i tide

com-an-1832-figuring-in-the-album-of-mont-blanc

Kan anvendes ironisk om gå i dekning eller å begrense skader, særlig etter muntlige tabber og i politikken. Det er også brukt av stiftelsen SKUP på t-skjorter i forbindelse med skup-prisen som tildeles gravejournalistikk. Det spiller på metaforen om å grave som å fordype seg i noe, tilsvarende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens råd til studentene ved UiS til semesteråpningen 2014: «Grav deg ned i tide. Det er gøy med semesterstart og Fadderuka, men plutselig er eksamen her.» Ellers kan det betgne å avsondre seg litt fra viderverdigheter, som Sissel Hoffengh i Dagsavisen 11. januar 2014: «Som de fleste har fått med seg er det snart OL i Sotsji. […] Det er da alle vi som ikke er født med ski på beina dør litt innvendig. Og anbefaler TV-overføringer ned noko attåt. Grav deg ned i tide. Og parker dressen utafor.»

Allerede i 1941 ble ideen om å grave seg ned i snøen for å vente ut et uvær formulert akkurat slik i boken Friluftsliv, friluftsmannens A.B.C av Arne Damm (1941): «Grav deg ned i tide. Har du gått deg vill, eller tar stormen overhånd, så bestem deg i tide for å grave deg ned. … Kan du ikke nå ned i skogen, så husk ordtaket//Det er hus i hver skavl.» Det var i de kjekke gamle dager. De fleste treffene på uttrykket, angir det som en fjellvettregel (se om disse på oppslaget Det er ingen skam å snu).

Jeg tror likevel uttrykket grav deg ned i tide har fått sin utbredelse som en sammenblanding av to fjellvettregler: Vend i tide, det er ingen skam å snu, og Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig. Det er likevel så utbredt å si og skrive grav deg ned i tide, at det nesten må kunne regnes som offisielt. Da hjelper det ikke at rådene ble revidert i 2016, og å grave seg inn i snøen er ikke lenger anbefalt; antageligvis er det ikke så mange som tiltros evnen å lage en skikkelig snøhule i våre dager.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

 

.

Se også om fjellvettreglene i innleggene Det er ingen skam å snu og Severin Suveren, eller les påskerelaterte Hosianna og Verden står ikke til påske.

 

 

 

 

Grav deg ned i tide