engelsk: spill it, spit it out; tysk: spuck es aus!
En insisterende oppfordring til å snakke, litt som ut med språket. Kanskje særlig når den man vil at skal snakke, er motvillig eller ikke rask nok. Først funnet hos Burchard Jessen, Maskinist Manners (1905, s. 128): «Manners nød ham: ‘Spyt ud, styrmand, hvad er jeg?’ ‘Tosk’ brast det ud af styrmanden». At ord kan «spyttes», er ikke så merkelig, det er jo noe av det samme, men (helst) bare med lyd og ikke saliva. Koblingen mellom det man sier og spytt, synes glimrende beskrevet i Oaths and Ordeals (The Living Age – Volum 130, 1876, s. 224): «An Abyssinian chief, who had sworn an oath he disliked, has been seen to scrape it off his tongue and spit it out.» Slikt gjør man når det som er sagt etterlater en dårlig smak i munnen.
I Aksel Sandemoses beskrivelse av jantelovens 11. bud i En flyktning krysser sitt spor (1933, s. 148) finner vi et eksempel på typisk bruk: «Du tror kanskje ikke jeg vet noe om dig? Det var terrorismens uopslitelige våben. Jeg husker hvor ubehjelpelig man var slått ut når de ordene falt. For en tid siden snakket jeg med en læge, forresten ingen dårlig psykolog, og jeg forsøkte å forklare ham saken. Men han så uforstående på mig og sa: Da svarer man jo helt enkelt: Hvad faen vet du om mig? Spytt ut! / Han var ikke fra Jante, og vil aldri forstå det.» På engelsk blir det det tilsvarende uttrykket løst oppgitt av Allen (2008) til å være fra det 19. århundre, med eksempel fra 1855.
