engelsk: joking aside; tysk: Spaß beiseite
Uttrykk for at en har vært mindre seriøs og nå skal tilbake til saken. Tilsvarene alvorlig talt, og ganske likt frasen fra spøk til alvor. Eldste funn er i Den Constitutuionelle 8.8.1836, som har oversatt en tysk avisartikkel: De tydske Invandringer i Nordamerika (Efter Algem. Zeitung). Her beskrives litt fjasete hvordan tyske innvandrere i USA innrettet seg, før det står: «Dog Spøg tilside. – Havde Vesten nogensinde en god Indvandring at glæde sig over, saa var det Tilfældet nu». Jeg finner ikke spøk til side brukt som eksempel i eldre dansk/norske ordbøker, eller annen tidligere bruk enn denne avisoversettelsen fra tysk, og heller ikke ytterligere eksempler før i Den Norske Rigstidende 26.10.1845, hvor man kan man lese en frenetisk beskrivelse av opphisselsen etter en hendelse i etterdønningene av den første fransk-marokkanske krig: «En sand Krigsfeber, den gamle furia francesse er faren i Folk, i ethvert Caffehuus marscherer man allerede med Dominobrikkerne paa det af Caffe oversvømmede Bord over Fez til Mequinez og ved en conversion de quart mod Marokko. Abd-el-Kader bliver fangen af unge Handelsbetjente og Skriverdrenge, medens han uden al anden Beskæftigelse sidder ved et Partie Ecarté, og den arabiske Stammes fuldkomne Udryddelse decreteres i Cafe Frascati af to Correspondenter til ‘Algemeine Zeitung’ og en paa Vartpengee sat Embedsmand, som loi supréme du salut de la France. Spøg til Side, Efterretningerne fra Algier sætte frygtelig ondt Blod.»
Kanskje kommer uttrykket fra svensk, der det tilsvarende skämt åsido inneholder en gammel dativ. Det betyr ikke dermed at formuleringen har vært anvendt siden middelalderen, da både svensk og norsk benyttet flere kasus, men heller at den har overtatt formen fra andre frosne uttrykk som sätta åsido o.l. Den engelske og den tyske varianten gir treff i google books fra 1770-tallet, den svenske fra 1830-tallet, altså jevnt med den norske. En tysk innvandring virker dermed rimelig.
Den litt oversette forfatteren Ernst Orvil har et dikt i samlingen Brekasjer (1970, s. 21) som heter «Spøk til side». Det begynner slik:
Spøk til side, sa fanden,
han fikk en tegnestift i
hoven: Og Gud sa: Hva
er så neste programpost.
Diktet og Brekajser kan med fordel leses i sin helhet, om ikke annet så fordi han aldri flytter spøken helt til side, men også legger lag utenpå den, som stussende følger oss «mens vi slentrer mot døden».