Full mundur

com an 1830 guy of warwick G. Cruikshank

engelsk:  in full rig, in full regalia, attire; tysk: voller Montur

Full mundur brukes spøkefullt om bekledning, uniform, utstyr noen opptrer med. Fullt utstyrt. Mundering og avledningen mundur betyr utruste, utrustning og kommer ifølge Falk og Torp (1903, bind 1, s. 529) via tysk fra fransk. Det er fra samme opphav som vi i dag har i ordene montere, og engelsk mount, og med utgangspunkt i latin, mons: fjell.

I B.N. Landsbergs rapport om hendelsene ved Fredriksten fra 17. desember 1718, seks dager etter at den svenske kongen ble skutt, gir en øyevitneskildring om hva som skjedde med liket: «Kongens Legeme blev afklæd, og igien iført rene Klæder, lagt udi en Furre-Kiste med blaat Klæde overtrokken med sin fulde Mundering, som hand sædvanlig gik udi, med Støvler, Sporer, Kaarde, Geheng, Hat og Haandsker, og saaledes af Guarden bortbaaren, hvilket skeede den 16 December». Hele rapporten er leseverdig om man er interessert i historien om dagene før og etter Karl XIIs død fra norsk side, og altså et lite innblikk i munderingen kongen sedvanlig gikk i (genheng er opphenget til kården). Dette markerte begynnelsen på slutten av Den store nordiske krig, og ikke minst på Sverige som stormakt.

Det var ikke så lenge siden vi hadde hatt den forrige konflikten med svenskene. I skriftet Norske Leyer ved Gertrum-Minke (aff dato den 12. Julii 1676, s. 4), en meddelelse til kongen om hendelser i Den skånske krig, finnes utsagnet: «Mand skal icke lætteligen see skiønnere mundering aff Heste, Sadeler, Gevær eller Klæder, end Fienden hafver.» Fra J. Gulowsens bok om den samme krigen, Gyldenløvefeiden 1657–1679 (1906, s. 139): «Sept. meldtes der igjen at være fundet over 100 Døde i Elven, ‘som i fuld Mundur vare drevne mod en Sag’». Sitatet skal være fra Indkomne Sager til Krigskollegiet 1677. Et ytterligere eksempel fra samme tid i Frederik Bollings Oost-Indiske Reise-bog (1678, s. 9): «En hver bekom sin fulde Mundering med Rifle, Bulsach, at ligge paa, tillige med en Haug-matte».

Som man ser av et par av de eldste eksemplene, var munderingen full fra første stund: fullt utrustet, altså angående både bekledning og nødvendig utstyr, og i hovedsak i militær sammenheng. Mundering gjaldt også for skip, som beskrevet i Christian Vs Norske Lov (1687) 4-6-2 (Om Asseurance): «Og skal i de aabne Pladtzer derudi af Mekleren […] rigtig indføris Skibet, Skibets Mundering og Skipperens Navn». Fjasingen med uttrykket kommer (ikke overraskende) med Ludvig Holberg, i Peder Paars (1720) 2,3-423: «Hand u-bevæbnet var, hans Stok var reent i stykker, / Hun stod i fuld Mondur, med begge sine Krykker, / Hand ikkun eene var paa fremmet Sted forladt, / Hun som i eget Huus var hiulpet af sin Kat.» I oversettelsen av Niels Klim, som Holberg skrev på latin, fra 1745, finnes bak i boken en pussig note om potuanerne, deriblant: «En Soldat kiendes fra en Borger paa sin Mondur, sin Feld-Kiol, sin Køllert og sine blanke Vaaben». I von Aphelens Dictionnaire Royal 1775 er det opprinnelig franske ordet oversatt tilbake som uniforme.

I Viggo Fausbølls Vægter-Versene i deres ældre og yngre Skikkelse (1862, s. 26) gjengis fra «Instructionen for Nattevægterne» i København 1784: «Ingen af dennem maae forsamle sig ved Enden af Gaderne for at holde Snak og Samtale med hinanden …. og ikke findes paa Posten uden i fuld Mundur med Gevær og den anordnede Haandlygte». Her nevnes ikke vekternes fryktede morgenstjerne, men den var i hvert fall i bruk av standen i Bergen frem til 1837, da en engelsk lord (eller Marqvis) «paa det græsseligste [ble] massacreret af en Vægter, som uden Naade og Barmgjertighed slog til med sin Morgenstjerne» (J. Martens i Bergens Tidende 16.6.1951, via UiB). Vi skal kanskje være glad for at dagens fulle mundering av vekterne sjelden utgjør annet enn en tung lommelykt.

* Illustrasjon: George Cruikshank, i Hood’s Comic Annual 1830

.

 

Full mundur

Elementært, min kjære Watson

Doyle

engelsk: Elementary, my dear Watson; tysk: Elementar, mein lieber Watson

Arthur Conan Doyle skrev fire romaner og 56 noveller om den kjente detektiven Sherlock Holmes, i kun åtte tilfeller bruker han ordet elementary (ikke alltid lagt i munnen på Holmes), og aldri i sammenheng med «doctor Watson» eller «my dear Watson» (søk på samlede verker er mulig på sherlock-holm.es). Likefullt er det kanskje det hyppigst «siterte» fra disse bøkene. Det nærmeste man kommer er i fortellingen The Crooked Man (1894): «‘I have the advantage of knowing your habits, my dear Watson,’ said he. ‘When your round is a short one you walk, and when it is a long one you use a hansom. As I perceive that your boots, although used, are by no means dirty, I cannot doubt that you are at present busy enough to justify the hansom.’ / ‘Excellent!’ I cried. / ‘Elementary,’ said he.»

Det er blitt et uttrykk for å vise hvor overlegent og enkelt man anser et problem overfor en annen som ikke har forstått, og er slik helt i overensstemmelse med den ufyselige personligheten til Sherlock. Frasen stammer muligvis fra en annen, meget kjent engelsk forfatter, nemlig P.G. Wodehouse, som i Psmith, Journalist, publisert som føljetong i 1909 (og som bok i 1915, kap. XIX) skriver: «‘I fancy,’ said Psmith, ‘that this is one of those moments when it is necessary for me to unlimber my Sherlock Holmes system. As thus. Do you follow me, Comrade Maloney?’ / ‘That’s right,’ said Billy Windsor. ‘Of course.’ / ‘Elementary, my dear Watson, elementary,’ murmured Psmith.» Det bør legges til at dette altså ble publisert mens Doyle fortsatt skrev Holmes-fortellinger (den siste kom i 1927).

Doyle eller Wodehouse – det å si elementært for å hovere er uansett knyttet til Sherlock Holmes. Pussig nok og litt ironisk ble det ikke brukt da Wodehouse’ roman Psmith som journalist ble oversatt i 1940 (s. 100). Da lød det «‘Ganske liketil, min kjære Watson, ganske liketil,’ mumlet Psmith». I Norge er det i en føljetong av pseudonymet Ellery Queen om en detektiv med samme navn i Oppland Arbeiderblad 28.09.1934 utsagnet først er å finne: «Nå, Ellery, sa faren lavt. Hvad nu? Ganske elementært, min kjære Watson, mumlet Ellery.» Ganske fort finner man eksempler på tilpasninger av uttrykket, som i Aftenposten 14.8.1946, der Watson byttes ut: «Kanskje han i grunnen minner mere om Sherlock Holmes? En kan nesten høre ham si: – Elementært, min kjære Oppegaard», og etterhvert uten noen som helst hentydning til opphavet, som i Stompa følger et spor (Buckeridge/Christensen 1959, s. 35): «Elementært, min kjære Bodø. Du kjenner mine metoder», eller i Jan Kjærstad i Det store eventyret (1987, s. 206): «Hva har dette med religiøse problemer å gjøre? / Elementært, min gode venn: De gale er viktige gudsveiledere.» Det ikke engang nødvendig å knytte det til noe spesielt, det holder å si ordet elementært med et visst tonefall, og hele den svulmende selvtilfredsheten følger implisitt.

Illustrasjon: Charles Altamont Doyle (forfatterens far) til A Study in Scarlet, 1888. Holmes er den skjeggete til høyre

 –

Publisert i anledning Sir Arthur Conan Doyles fødselsdag og siden 2014 Den internasjonale Sherlock Holmes-dagen, 22. mai.

Elementært, min kjære Watson

En sann fryd, en sann glede

Kittelsen 1896 enkens sorg 2

engelsk: a sheer delight; tysk: eine wahre Wonne

Sann dukker opp som et forsterkningsord i noen sammenhenger, som en sann svir og en sann venn mv. Det kan også forstås i betydningen ekte. Hva er en usann eller uærlig fryd? I Gerhard Sandbergs Ægteskabet fra 1791 om ekteskapsforordningen av 1788 står den eldste forekomsten jeg har funnet; bakt inn i en fire sider lang hyllest av kongefamilien foran i boken (s. 8): «Og hans Aand, som allene kan bøye Kongers og Fyrsters Hierter, til at befordre Guds Ære, og Deres Undersaatters Lyksalighed, nedfare over Deres Kongelige Høyheder: En sand Fryd, Fred og Velstand, belønne og krone Deres uforfalskede Dyd», osv. Det er ikke uvanlig med den slags smisketekster i bøkene fra tiden, men det er ikke frydefull lesning. Og sikkert ikke ærlig ment heller.

Ibsen lar Daniel Herje beskrive en sherry slik i De unges Forbund (1869): «DANIEL HEJRE: He-he; det var minsæl en excellent Sherry! Jeg har ikke smagt Magen, siden jeg var i London. ERIK BRATTSBERG: Ja, ikke sandt? Den kan live et Menneske opp! DANIEL HEJRE: Ak, ak; det er en sand Fryd at se sine Penge saa vel anvendte!» Et nyere eksempel i Kim Småge, En kjernesunn død (1998, s. 148): «Sundt er systematiker, det er en sann fryd å jobbe med han, han er ordentlig inntil det pedantiske.»

En sann glede er først å finne i NB i Peter Olivarius Bugge, Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier (1791, s. 606): «Derom vidner skriften paa mangfoldige Steder, som ogsaa Erfarenhed lærer, at hvo som ikke kiender Jesum, kiender heller ikke sand Glæde». Det er en stilistisk variant av en sann fryd, og innebærer i hovedsak det samme. Norske Intelligens-Sedler 12.11.1805: «Det var mig en sand Glæde, sidste løverdag, at see dette Barn, saa aldeles forandret til det bedre.»

En særlig platthet har vi, som i eksempelet over, ved å si at det skal være meg en (sann) glede/fryd/fornøyelse, noe jeg først finner helt slik i Jean-François Collin d’Harleville, Fusentasterne, oversatt av Enevold Falsen (1797, s. 79): «Det er mig en sand Fornøielse, at jeg dog eengang kan finde Anledning til at vise Dem en Tieneste», og som varianter i Den Norske Rigstidende 13.2.1821 «er det mig en sand Tilfreddstillelse», i Aftenposten 20.8.1861: 50 speciedaler er innkomne til «de Nødlidende i Tellemarken for at anvendes under den i Lunde og Næs herskende Blodgangsepidemi […] Med særdeles Taknemmelighed modtager jeg denne betydelige Gave; Det skal være mig en sand Glæde at uddele den.» Det er ikke alltid man helt tror på gleden, så det er en forfriskende vri å lese i Philipp Joseph von Rehfues’ ellers også betimelige spørsmål i Scipio Cicala, bind 2 (1834, s. 17): «Disse evige Sammenligninger med Oldtidens Gudinder ere mig en sand Vederstyggelighed. Hvo har dog nogensinde seet en Gudinde, saa at han kan sammenligne os jordiske Skjønheder med dem?»

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, fra Enkens sorg, 1896

.

En sann fryd, en sann glede

Buksevann

Cruikshank The Comic Almanck for 1839 buksevann

Å helle vann ned i buksene på noen som avstraffelse eller erting. Søk i NB gir inntrykk av at denne mobbemetoden har sin utbredelse fra speiderbevegelsen – slik flere av de første treff, som Arne Refs, I speiderleir (1930, s. 41): «Ingen respektstridige bemerkninger, Strek! De straffes som du vet med buksevann». I bibliografien Romsdal svart på kvitt (Gjendem 1979, s. 207) finner man et eldre speiderspor: «Parelius, Nils: Med Ålesunds-speiderne på landsleiren på Åndalsnes i 1928. Halvrå middags-poteter straffet med ‘buksevann’». I Baden-Powells Speiding (oversettelsen fra 1952, s. 280) gjengis iherdig fra hendelser med og skrifter av kaptein John Smith, en tilbakevendene helt: «Hver gang en bannet, ble det notert, og på kvelden fikk han en mugge vann helt ned i ermet på armen som ble holdt i været, for hver gang han hadde bannet. Vi speidere bruker buksevann». 1908-originalen til Baden-Powell (s. 185) inneholder dog ikke dette om buksevarianten. Mobbing og tyning er formodentlig gammelt som mennesket; buksevann neppe eldre enn bukser. Skriftlig er det først nevnt i Herman Bangs Stille eksistenser (1886, s. 313): «Drengene var fem Godsejerlømler, der sad i Realklasser. De kaldte ‘mine fire’ for ‘Tigger-ungerne’ og gav regelmæssigt den niaars Buskevand.»

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanck for March 1839

.

Buksevann

Ubeskrevet blad

t hood stuffed bird 1835

engelsk: blank page; tysk: unbeschriebenes Blat

Blad her er et ark, så det betyr et blankt ark og egentlig det samme som tabula rasa, men det brukes mest om en person man ikke vet noe om, en ukjent kapasitet. Noe lignende, men mer som en del av historien som ennå ikke er hendt eller skrevet, sto i Morgenbladet 20.7.1862: «Sagaen har meget fagert at berette herom, kanske ogsaa et og andet uskrevet Blad igjen for Fremtids Idrætter». Helt i vår betydning er eldste funn 5.1.1875 i oversettelsen av Gustav Gans zu Putlitz’ novelle Glød under Asken som gikk som føljetong i Bergens Tidende: «Det vilde sletikke interessere En, om hun sletikke var Andet end et ubeskrevet Blad». På tysk finner jeg spor etter billedlig bruk i hvert fall fra slutten av 1700-tallet (eksempelvis i Benedikte Nauberts Walter von Stadion, 1792, s. 374). Pseudonymet Marie (Antoinette Meyn) benytter det litt annerledes i Ved egen Kraft? (1879, s. 257): «og naar Dagen er endt, vil jeg kunne sige til mig selv: Atter et ubeskrevet Blad i dit Livs Bog, atter en Dag, hvor du har modtaget alt og givet intet igjen». Et typisk eksempel på bruken i dag (altså som ukjent), er fra V75-tips (travtips) i Dagsavisen 16.7.2015, s. 30: «Vi er meget spent på det Up To Love kan, for hesten er rett og slett et ubeskrevet blad for oss.»

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1835

Ubeskrevet blad

Hard valuta

leech i hood's c a 1842

engelsk: hard currency; tysk: harte Währung

Valuta som er mulig å omsette internasjonalt og helst med relativt stabile vekslingskurser. Oftest brukt om særlig etterspurt og solid valuta. Penger er abstrakt i seg selv og basert på tillit, og hard betyr vel i denne sammenheng bestandig og mindre utsatt for store svingninger i verdien. På norsk kom begrepet i bruk etter Den andre verdenskrig. Østlendingen 23.11.1945: «Det er valuta og først og fremst ‘hard valuta’ vi trenger»; Firda Folkeblad 4.12.1947: «Ved å følge en slik linje ville vi dessuten spare import av de viktigste matvareprodukter. Og det igjen betyr sparing av valuta – også hard valuta.» Etter krigen var det vanlig med fastlåste valutaer, som tilfellet var med den norske kronen, og som dermed ikke kunne utjevne forskjellen mellom tilbud og etterspørsel. Les videre “Hard valuta”

Hard valuta

Ved på rot

Thoralf Klouman gå tur kåseri 1928.PNG

Gjenspeiler den økonomiske verdien av levende trær, og er et skogbrukøkonomisk begrep for ufelt tre som skal bli til ved. I salg vil ved på rot si at treet må felles og tas hånd om av kjøperen selv. Det kan også gjenspeile enkeltes litt ensrettede og uheldige syn på trær som intet annet. Uttrykket finnes i Amund Hellands topografisk-statistisk beskrivelse over Norges land og folk, bind XVII (1909, s. 519): «Alle til hugst og salg eller industriel produktion bestemte bartræer skal udblinkes i ren ved paa rod og stamme.»

Skog på rot beskriver noe tilsvarende (uten spesifikasjonen om at det ikke er verd mer enn som ved); først funnet i en (svensk) rubrukkannonse i Aftenposten 18.3.1888: «Skog paa rot. Trehundra tusen stycken furu- och granträd ur Smålands vackraste skogstrakter försäljas gennom Maurin & Olsen», og slik i Folkestad, Skogbrukslære (1919, s. 155): «Foruten som fremdrevet selges næsten i alle vassdrag større eller mindre mengder skog på rot. Rotsalg er visstnok nu litt avtagende.» Rotverdi (først i NB i St.prp. nr. 2 (1919–1920)) er verdien av levende skog.

I mer overført betydning kan det benyttes om en hvilken som helst gjenstand (f.eks. et hus) til salgs i den forfatning og på det sted det befinner seg, og at kjøperen selv må demontere og frakte bort tingen, se f.eks. rubrikkannonse i Arbeiderbladet 14.11.1995: «Brukt hvit kjøkkeninnredning selges på rot». Enda mer metaforisk kan det bli om skogbrukeren ikke driver sin skog, og lar trærne råtne på rot. Det er som kjent dårlig for etterveksten.

* Illustrasjon: Thoralf Klouman, 1928

 .

.

Ved på rot