engelsk: hard currency; tysk: harte Währung
Valuta som er mulig å omsette internasjonalt og helst med relativt stabile vekslingskurser. Oftest brukt om særlig etterspurt og solid valuta. Penger er abstrakt i seg selv og basert på tillit, og hard betyr vel i denne sammenheng bestandig og mindre utsatt for store svingninger i verdien.
På norsk kom begrepet i bruk etter Den andre verdenskrig. Østlendingen 23.11.1945: «Det er valuta og først og fremst ‘hard valuta’ vi trenger»; Firda Folkeblad 4.12.1947: «Ved å følge en slik linje ville vi dessuten spare import av de viktigste matvareprodukter. Og det igjen betyr sparing av valuta – også hard valuta.» Etter krigen var det vanlig med fastlåste valutaer, som tilfellet var med den norske kronen, og som dermed ikke kunne utjevne forskjellen mellom tilbud og etterspørsel.
Selv om metaforen angikk penger, ble den raskt gyldig for andre gjenstander. Slik i boken Folke Bernadotte utga i 1948, samme år som han ble myrdet i Israel, Istedenfor våpen (s. 120): «Bytte- og svartebørshandelen florerte, sigaretter var blitt en slags valuta, en hard valuta, ‘a hard currency’ som en engelskmann uttrykte det. En amerikansk eller engelsk sigarett ble den gang – som inntil det aller siste – notert i omkring seks mark, et faktum som bør sammenstilles med det forhold at en tysk tungarbeider tjener omkring 160 mark i måneden.»
Det er ikke opplagt, men heller ikke spesielt utenkelig at vi har både uttrykket og den utvidete billedlige betydningen fra Sovjet, der problemstillingen nok var svært påtagelig lenge før i Vesten. Den eneste forekomsten av hard valuta jeg har funnet fra før krigen, er nemlig i en oversettelse av den russiske humoristen Mikhail Zosjtsjenko trykket i Arbeiderbladets helgebilag Lørdagskvelden 1.6.1935 (s. 13): «Jeg, kamerater, er i det hele tatt mot kapitalismen og pengecirkulasjonen. Jeg er tilhenger av det pengesystemet vi hadde i 1918. / Dengang var det også valuta. Var det en ring eller et cigaretui – hård valuta; var det hatter eller bukser – bløt valuta. / Det var liddeli storartet og greit.» Zosjtsjenko ble som de fleste andre forfattere som syntes ting var liddeli storartet og greit før krigen en paria og sensurert og ekskludert forfatter etter krigen. Jeg antar han fikk gjenoppleve dagene med både bløt og hard valuta i rikt monn da.
Begrepet blir gjerne også benyttet om andre, ikke like opplagt omsettelige egenskaper: «Den idealiserte kvinnen bør gjøre alt. I denne overdådige driftsøkonomien må dårlig samvittighet være en hard valuta» (Finn Skårderud: Sultekunstnere, 2000, s. 219). Et annet eksempel finner man i Anna C. Bornstein, Kroppskjenning (2000, s. 23): «Nytte og nytelse er hard valuta i det menneskelige egoets verden.» Det virker med andre ord som om alt som kan omsettes eller byttes på en eller annen tenkelig måte kan betegnes med denne klisjeen.