Løs kanon

makabert-kanon-ape-c-a-hood-1839

engelsk: loose cannon; tysk: unberechenbares Element

En løs kanon er en uberegnelig person, en som man ikke har styring på hva kommer til å gjøre. Konkret viser det til kanoner ombord på seilskuter som, hvis de slet seg fra sitt feste, kunne gjøre stor skade rullende over dekket.

«En af Batteriets 24 Pundere havde slidt sig løs, hvilket er noget af det farligste, der kan indtræffe paa et Krigsskib i rum Sø; thi en Kanon, som ikke er fatsurret, er ligesom et overmenneskeligt Væsen eller ligesom en Maskine, der forvandler sig til et Uhyre. En saadan Kolos løber paa Hjulene saa ledt som en Billiardkugle; den følger med Skibets Slingringer og Duvninger frem og tilbage; da standser den lidt, men kun [et] Øieblik og begynder strax igjen at løbe. […] thi den støder fra sig, ødelægger Alt, dræber Alle og feier Allting afveien. […] men Intet hjælper mod en løssluppen Kanon. Man kan ikke dræbe den; thi den er død, og dog lever den, ja lever et ildevarslende Liv». Slik lyder Victor Hugos beskrivelse i Aaret 1793 (s. 38–39), utgitt i Bergen samme år som den ble publisert på fransk i 1874 (Quatrevingt-treize): «un canon lâché». Over fire sider beskrives kanonens herjinger på dekk, og det må ha gjort inntrykk, særlig i engelskspråklige land. Allerede året etter omtales det som «Mr. Victor Hugo’s celebrated loose cannon» i Henry Kingsleys roman Number Seventeenog billedlig anvendelse dukker opp i den amerikanske avisen The Galveston Daily News i 1889: «The negro vote in the south is a unit now mainly because it is opposed by the combined white vote. It would in no event become, as Mr. Grady once said, ‘a loose cannon in a storm-tossed ship,’ for the very reason that it has not intelligence enough to voluntarily stand alone as a class and vote as a political unit» (via flere kilder; wordhistories, phrases.org.uk og wordorigins.org mv.). Theodore Roosevelt skal i lignende prosa, men uten rasismen, ha uttalt om seg selv i 1901 at «I don’t want to be the old cannon loose on the deck in the storm», men dette er først sitert i vennen William Whites selvbiografi publisert i 1946. Å dømme etter søk i engelskspråklige bøker, var det først på 30-/40-tallet uttrykket fikk allmenn utbredelse. I Hugos hjemland, Frankrike, er det derimot så vidt jeg kan se ikke noen fast frase.

I Norge kom ikke denne klisjeen i bruk før ganske lenge etterpå. Aksel Sandemose beskriver for så vidt en løs livbåt med lignende virkning i novellen «Storm over Atlanteren» (Sandemose forteller 1937, s. 58), og så: «Victor Hugo skildrer et sted en løpsk kanon på et krigsskib. Han har utvilsomt sett noe sånt. […] Siden har jeg fått en overordentlig respekt for løse kanoner». Først i Bergens Tidende 7.7.1984 (s. 42) finner jeg det brukt billedlig på norsk: «at han nå blir omtalt som en ‘løs kanon på det gode skip’», og så i oversettelsen av Collier Peter, Kennedy-klanen (1985, s. 72): «[Franklin] Roosevelt ble mer og mer klar over at [Joseph] Kennedy ville være en løs kanon på dekket til New Deal».

Et annet tidlig eksempel er der Herman Willis forteller at han traff på politikeren Michael Tetzschner i Kvalmende og hjerterått (1987, s. 184): «Tetzschner ser dyster ut under et par søkende, sympatiske og jeg vet ikke riktig … kanskje det blir ‘såre’ øyne. Det er noe sånn Bambi over ham, samtidig som han snakker rett frem. Jeg er en løs kanon på dekk, en desperat gentlemann hvis motto er ‘Lawyers, guns and money’». Her er det ikke helt opplagt om Willis snakker om seg selv eller Tetzschner i siste del av sitatet. Stilen hans ruller, vingler og krasjer, som en full sjømann på land eller en landkrabbe i sjøgang.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839

.

Løs kanon

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *