(Politisk) kannestøper

kannestøper Friedrich Campe (1777-1846)

engelsk: alehouse politician; tysk: (politischer) Kannegießer

En (politisk) dilettant, eller «umoden politikus», som det står i S.J. Tønnessen Norsk og fremmed-ordbok (1926). Uttrykket skriver seg fra Holbergs første oppførte skuespill Den Politiske Kandstøber (1722), der håndverksmesteren Herman von Bremen bedrevitende og brautende løser politiske problemer sammen med likesinnede på vertshuset. En vanlig idrett på de fleste serveringssteder den dag i dag. Noen i byens styre ser seg lei på oppførslen og bestemmer seg derfor for å innbille ham at han er utpekt til borgermester så han kan konfronteres med vervets reelle komplikasjoner og sin egen udugelighet. Dermed får vi den klassiske historien om konge for en dag, som Holberg også benyttet i Jeppe paa Bierget fra samme tid. I møte med advokater og borgere med store forventninger og krav går det fort i ball for Herman, som til slutt nesten henger seg i fortvilelse, men blir stoppet og det blir avslørt at han er holdt for narr. Les videre “(Politisk) kannestøper”

(Politisk) kannestøper

Norske verdier

Ibsen andhrimmer 1851

Moral, etikk og holdninger omtalt som verdier er forholdsvis moderne. Før var ordet forbeholdt penger, mål og vekt, og norske verdier betød som regel en vekslingskurs, et konvertert bismerpund eller våre økonomiske interesser. Senere bygget Norge seg opp en moralkapital, som i mangel av så mye annet å vise til tilsynelatende er blitt betydelig her i landet. Vi begynte straks å eksportere den, som vi ser i Wilhelm Morgenstiernes artikkel fra Minneapolis i Tidens Tegn 1.7.1925, s. 9: «De kan ikke andet enn styrke det norske Amerikas selvfølelse og selvtillid, dets respekt for de norske værdier som disse hundrede tusener norske kvinder og mænd bragte med sig over havet.»

Det er gjort, og gjøres, mange forøk på å definere hva disse verdiene er og hvor de kommer fra. Antydningsvis kan vi lese i Christian A.R. Christensens Familieboken, bind 6 (1939, s. 414):  «I 1841–44 kom ‘Norske Folkeeventyr’ som ikke bare gjorde folket kjent med gamle norske verdier, men også la grunnen til en norskere og mer muntlig stilføring». Her synes det som at de gamle verdier alt var tapt, men heldigvis kunne Askeladdens gode holdninger (og språk) hentes frem igjen. At man må slåss for alt dette finnes i Nasjonal Samlings kulturminister Guldbrand Lundes tale til Norges håndverkere 8. september 1941 (s. 19), som også gir en noe oppsiktsvekkende forklaring på okkupasjonen der han skylder på sveitservillaens utbredelse i den norske arkitektur: «de fæle hvite villaene med ark og verandaer med utskårne blonder. Det viser et forfall i folket, en fjernelse fra det nasjonale av så dybtgripende natur, at man ikke må forundre seg over en utvikling som også politisk førte til 9. april 1940. Riktignok var reaksjonen mot alt dette utenlandske og alle disse godtkjøpsvarer begynt, og flere nasjonale arkitekter, kunstnere og håndverkere kjempet sin kamp for de gode norske verdier, men ved siden av disse nasjonale bestrebelser kommer der en ny såkalt funksjonalistisk retning, som bare tok hensyn til det som var praktisk, enkelt og hensiktsmessig og setter dette opp som skjønnhetsideal». NS var som kjent overmåte opptatt av slikt, og funkis og sveitserstil representerer i hvert fall ikke noe verdifullt norsk (spesielt interesserte kan lese Sverre Risnes’ svulmende og uhyggelige foredrag for SS-kursene om Nasjonalsosialistens livssyn og «de særegne norske verdiene våre» s. 45 flg.).

Sosialantropologen Unni Wikan forutsetter i sin bok Mot en ny norsk underklasse (1995, s. 177) at det finnes slike verdier som er grunnleggende,  men definerer ikke hva dette er: «Selv mener jeg at man ikke er norsk i gavnet, bare i navnet, hvis man har norsk pass, men tar avstand fra grunnleggende norske verdier og ikke lærer norsk.» En annen sosialantropolog, Thomas Hylland Eriksen, gjør derimot forsøk på noen definisjoner i Et langt kaldt land, nesten uten mennesker (1998) med et helt kapittel kalt «Norske verdier» (s. 43): «Flere viktige norske verdier, som nøysomhet og selvstendighet, er knyttet til den protestantiske kristendommen. / Det positive forholdet til naturen og likhet er også sterke norske verdier». Eriksen nevner også andre eksempler, som dårlig samvittighet (s. 48), enkelhet (matpakken) og ujålethet (s. 49 og 50), punktlighet (s. 51) og selvfølgelig en del annet. Jeg skal ikke påstå at det er feil, selv om det opplagt er klisjeen på en nordmann som fremstilles. Klisjeer er jo, som man kan se av denne bloggen, resultatet av en overhyppighet i forekomst, og det er kanskje denne klisjeen politikerne nå trykker så hjertelig til sitt bryst.

I DN 29.12.2015 omtales «KrF-leder Knut Arild Hareides politiske nyttårsforsett: Å stå opp for norske verdier og snakke høyere om landets kristne og humanistiske arv». Vi har vel fortsatt til gode å høre Hareide snakke mye om Norges humanistiske arv, men om han ønsket å tjuvstartet retorikken for valgkampen 2017, tror jeg dessverre han ble fraløpt i første sving. Årets mest innholdsløse platthet blir nok norske verdier som nå trekkes opp av hatten i alle anledninger, tilnærmet en konkurranse om å stå frem som bolverk for de norske verdiene, men heller sjelden å definere dem som annet en vage selvfølgeligheter som de fleste land vil hevde er deres egne. «Det er ikke i tråd med norske verdier å hetse folk på grunn av hudfarge» (Troms SVs Katrine Boel Gregussen, iTromsø 10.7.2017). Utgangspunktet synes å være at verdiene er under press.

I VG 30.7.2017 kan man lese at «Høyre-Linda og Sp-Ola samstemte: Norske verdier er under angrep» – Avisen mener kulturministeren og nestlederen i Senterpartiet. «– Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed, sier Ola Borten Moe. – Ja, og vi må våge å være norske. De norske verdiene er under press fordi ikke alltid [sic] stiler [sic!] opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på[,] sier Lina [sic!!] Hofstad Helleland».  I VG 2.8.2017 kommer så «Ap-Hadia» til orde ved en steinformasjon navngitt av den lokale turistsjefens fantasi: «TROLLPIKKEN (VG) Hadia Tajik (Ap) er ikke imponert over størrelsen på Sp-leder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hellelands (H) advarsel om norske verdier. – Mitt inntrykk er at regjeringen mangler sprut i denne valgkampen, sier Arbeiderpartiets nestleder Tajik til VG». Det fortsetter i samme lei. Vi aner at Hareides nyttårsforsett har tatt en litt uønsket retning for Kristelig Folkeparti.

Nasjonsforherligelsen nådde kanskje sitt senit under De olympiske leker på Lillehammer, hvor man opplevde at den norske verdien skiidrett ble verdsatt i gammeldags gull. Påstander om norske verdier i møte med det fremmede er analysert i A.M. Klausen, Lillehammer-OL og olympismen (1996, s. 229), som konkluderer med at «møtet med den internasjonale olympismen og den måten LOOC fungerte på, avdekket to forhold. For det første at ‘norske verdier’ som retorikk kan brukes av de fleste. For det andre ble det helt tydelig at den norske ‘annerledeshet’ oppleves som noe reelt av utlendinger og som noe negativt i deler av vår egen befolkning». Denne oppsummeringen fortjener nok å leses to ganger.

Illustrasjon: Henrik Ibsen (muligvis), Andhrimmer 1851
Norske verdier

Lese mellom linjene, stå mellom linjene

reading b. Mr. Punch's railway book

engelsk: read between the lines; tysk: zwischen den Zeilen lesen/stehen

Å finne skjult eller underforstått mening som ikke uttrykkelig står i teksten, eller den er uutalt i muntlige tilfeller. Å beherske understatement og antydninger er en nødvendig sosial øvelse, og en dannet person har også en viss forståelse for undertekster og intertekstualitet, og alt dette er en del av hva vi omtaler som mellom linjene. I mange tilfeller er det antonymt til bokstavelig talt.

At tale skal kunne inneholde noe mellom linjer er i og for seg oppsiktsvekkende. Den stavangerfødte holsteineren Henrich Steffens leste sågar tanker mellom linjene: Hvad jeg oplevede (bind 3, 1841, s. 133): «I det Svar, som jeg erholdt, blev der vel ikke yttret nogen Tvivl om min Beretning, men om mit Skibbrud var Talen dog saa lidt, at jeg med inderlig Ærgrelse læsde deres Tanker mellem Linierne.» 

Det finnes noe bruk av tekst og annet mellom linjene i konkret betydning fra 1700-tallet, hvor det faktisk er skrevet eller plassert noe der, men i den overførte mening finner jeg det skriftelig først i en redaksjonell kommentar i avisen Den Constitutionelle 23. mai 1837: «Lector Motzfeldt har som Redacteur af den Constitutionelle leveret Texten, der er skrevet med tydelige Bogstaver; baade hvad der staaer i og mellem Linierne kan Enhver læse og tyde.»

Phrases.org.uk gir som eldste eksempel på engelsk fra The New York Times august 1862. Både der og hos Ammer (2013) hevdes uttrykket å stamme fra kryptografien, der kodede meldinger lå gjemt i annen hver linje eller «was conveyed by secreting it between lines of text».

Det er noe eldre på tysk, som man ser i Matthias Cramer Dictionnaire Roial, Francois-Allemand fra 1712 på oppslaget Interlineaire: «wo die Dolmetschung / Auslegung eines Textes zwischen den Zeilen steht». Altså at tolkning eller utledning står (skrevet) mellom brødtekstradene i en bok, noe som kunne være tilfellet i latinske håndskrifter. Billedlig oppgis det til å være fra det 19. århundre, samtidig som på norsk. Men i denne betydning er det for tysk en annen forklaring som gjerne blir fremlagt, som Redensarten-index: «Da ein Brief auch in die falschen Hände geraten kann, werden häufig Andeutungen gemacht, die nicht jeder versteht», med andre ord ut fra et behov for å verne om privatlivet i brevvekslingen med antydninger og interne beskrivelser. Det er jo vagt beslektet med den engelske teorien, bare ikke fullt så spennende som 1800-tallets spioner med koder og skjulte budskaper, og dessverre langt mer sannsynlig etter min mening.

Illustrasjon: Phil May (før 1903), fra Mr. Punch’s Railway Book, u.å. (1910?)

Lese mellom linjene, stå mellom linjene

Rask til bens

hund mann ,req,hah undg deg på

engelsk: quick on one’s feet; tysk: schnell und wendig sein

Rask til bens sies om en som løper fort, er rask. Noen ganger om en eldre person som fortsatt er rørlig og fysisk frisk. Talemåten inneholder et såkalt frosset kasusuttrykk (genitiv), som finnes i en rekke tilsvarende preposisjonsuttrykk (til bords, til sjøs, til sinns, osv.), men de eldste eksemplene på bruken er derimot ikke slik:

I Tobiæ komedie (fra ca. 1600, s. 96) er de raske englene opptatt av at man ikke slår seg på tærne: «Sin engel sende hand, rasch paa been, / Gudz børn att vocte vden meen, / Att de ey støde fod paa steen». Hos Moth (ca. 1700) er det «rask pâ fodderne» som gjelder. Med stivnet kasus finner jeg det først i en interessant bok av H.F. Hiorthøy, Physisk og ekonomisk Beskrivelse over Gulbransdalens Provstie i Aggerhuus Stift i Norge (1785–1786). Den inneholder en liste med «Gulbransdalen Mundart. Bønderenes Mundart og uforstaaelige Talemaader» der ordet Futum på s. 150 er forklart som «Rask til Beens». Et eksempel fra hundre år senere er hos Thomas P. Krag, Ada Wilde (1896, s. 232): «I Grunden fejlede han ingenting nu. Han saa ganske godt ud. Vistnok var hans Haar blevet tyndere, og den blonde Kulør var meget fortrængt af den hvide; men han var endnu rask til Bens, og hans Latter var i grunden let som før.» Fra moderne tid i Alexander Brenning, Tiden til intet (1998, s. 139): «min gamle venn distriktsadministratoren, minst like gammel som den eddikkrukken av en landsmann jeg nylig hadde hadde møtt er ikke særlig rask til bens lenger».

Nærliggende former er hurtig til bens, skrevet «hurtig tilbeens» om en hest i en oversettelse av Onkel Toms Hytte fra 1853 (s. 68). Motsetningen er å være dårlig til bens. I Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og saakaldt Daglig Tale fra 1866 (s. 14) er det forklart som «daarlig til at gaa». Først slik i en trist rapport om funnet av en død person utenfor Kristiansand i avisen Den Constitutionelle 19.8.1841. Mannen, som en lapp i hatten opplyste at kom fra Bygland, var nettopp skrevet ut fra amtssykehuset i Arendal, og tilkjent Skydspas, som må tilsvare datidens TT-kort: «Hvad der kan have bevæget ham, der var saa daarlig tilbeens, at han maatte bruke Krykke, til at foretrække at gaae paa sine Been fremfor den frie Befordring, der var ham tilstaaet, kunne vi naturligvis ikke vide, men det er vel ikke usandsynligt, at Frygten for senere hen at blive nødt til at refundere de ved hans Befordring paaløbne Omkostninger har foranlediget ham til at drage afsted tilfods».

I H.S. Hjorts Norsk Læsebog fra 1854 (s. 15) kan vi se kamelen omtalt som «let til Beens», en variant som også er en del brukt på 1800-tallet. Dette blir vel en mellomform til uttrykket lett på tå.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual
Rask til bens