(Politisk) kannestøper

kannestøper Friedrich Campe (1777-1846)

engelsk: alehouse politician; tysk: (politischer) Kannegießer

En (politisk) dilettant, eller «umoden politikus», som det står i S.J. Tønnessen Norsk og fremmed-ordbok (1926). Uttrykket skriver seg fra Holbergs første oppførte skuespill Den Politiske Kandstøber (1722), der håndverksmesteren Herman von Bremen bedrevitende og brautende løser politiske problemer sammen med likesinnede på vertshuset. En vanlig idrett på de fleste serveringssteder den dag i dag. Noen i byens styre ser seg lei på oppførslen og bestemmer seg derfor for å innbille ham at han er utpekt til borgermester så han kan konfronteres med vervets reelle komplikasjoner og sin egen udugelighet. Dermed får vi den klassiske historien om konge for en dag, som Holberg også benyttet i Jeppe paa Bierget fra samme tid. I møte med advokater og borgere med store forventninger og krav går det fort i ball for Herman, som til slutt nesten henger seg i fortvilelse, men blir stoppet og det blir avslørt at han er holdt for narr. Les videre «(Politisk) kannestøper»

(Politisk) kannestøper

Norske verdier

Ibsen andhrimmer 1851

Moral, etikk og holdninger omtalt som verdier er forholdsvis moderne. Før var ordet forbeholdt penger, mål og vekt, og norske verdier betød som regel en vekslingskurs, et konvertert bismerpund eller våre økonomiske interesser. Senere bygget Norge seg opp en moralkapital, som i mangel av så mye annet å vise til tilsynelatende er blitt betydelig her i landet. Vi begynte straks å eksportere den, som vi ser i Wilhelm Morgenstiernes artikkel fra Minneapolis i Tidens Tegn 1.7.1925, s. 9: «De kan ikke andet enn styrke det norske Amerikas selvfølelse og selvtillid, dets respekt for de norske værdier som disse hundrede tusener norske kvinder og mænd bragte med sig over havet.» Les videre «Norske verdier»

Norske verdier

Lese mellom linjene, stå mellom linjene

reading b. Mr. Punch's railway book

engelsk: read between the lines; tysk: zwischen den Zeilen lesen/stehen

Å finne skjult eller underforstått mening som ikke uttrykkelig står i teksten, eller den er uutalt i muntlige tilfeller. Å beherske understatement og antydninger er en nødvendig sosial øvelse, og en dannet person har også en viss forståelse for undertekster og intertekstualitet, og alt dette er en del av hva vi omtaler som mellom linjene. I mange tilfeller er det antonymt til bokstavelig talt.

At tale skal kunne inneholde noe mellom linjer er i og for seg oppsiktsvekkende. Den stavangerfødte holsteineren Henrich Steffens leste sågar tanker mellom linjene: Hvad jeg oplevede (bind 3, 1841, s. 133): «I det Svar, som jeg erholdt, blev der vel ikke yttret nogen Tvivl om min Beretning, men om mit Skibbrud var Talen dog saa lidt, at jeg med inderlig Ærgrelse læsde deres Tanker mellem Linierne.» 

Det finnes noe bruk av tekst og annet mellom linjene i konkret betydning fra 1700-tallet, hvor det faktisk er skrevet eller plassert noe der, men i den overførte mening finner jeg det skriftelig først i en redaksjonell kommentar i avisen Den Constitutionelle 23. mai 1837: «Lector Motzfeldt har som Redacteur af den Constitutionelle leveret Texten, der er skrevet med tydelige Bogstaver; baade hvad der staaer i og mellem Linierne kan Enhver læse og tyde.»

Phrases.org.uk gir som eldste eksempel på engelsk fra The New York Times august 1862. Både der og hos Ammer (2013) hevdes uttrykket å stamme fra kryptografien, der kodede meldinger lå gjemt i annen hver linje eller «was conveyed by secreting it between lines of text».

Det er noe eldre på tysk, som man ser i Matthias Cramer Dictionnaire Roial, Francois-Allemand fra 1712 på oppslaget Interlineaire: «wo die Dolmetschung / Auslegung eines Textes zwischen den Zeilen steht». Altså at tolkning eller utledning står (skrevet) mellom brødtekstradene i en bok, noe som kunne være tilfellet i latinske håndskrifter. Billedlig oppgis det til å være fra det 19. århundre, samtidig som på norsk. Men i denne betydning er det for tysk en annen forklaring som gjerne blir fremlagt, som Redensarten-index: «Da ein Brief auch in die falschen Hände geraten kann, werden häufig Andeutungen gemacht, die nicht jeder versteht», med andre ord ut fra et behov for å verne om privatlivet i brevvekslingen med antydninger og interne beskrivelser. Det er jo vagt beslektet med den engelske teorien, bare ikke fullt så spennende som 1800-tallets spioner med koder og skjulte budskaper, og dessverre langt mer sannsynlig etter min mening.

Illustrasjon: Phil May (før 1903), fra Mr. Punch’s Railway Book, u.å. (1910?)

Lese mellom linjene, stå mellom linjene

Rask til bens

hund mann ,req,hah undg deg på

engelsk: quick on one’s feet; tysk: schnell und wendig sein

Rask til bens sies om en som løper fort, er rask. Noen ganger om en eldre person som fortsatt er rørlig og fysisk frisk. Talemåten inneholder et såkalt frosset kasusuttrykk (genitiv), som finnes i en rekke tilsvarende preposisjonsuttrykk (til bords, til sjøs, til sinns, osv.), men de eldste eksemplene på bruken er derimot ikke slik:

I Tobiæ komedie (fra ca. 1600, s. 96) er de raske englene opptatt av at man ikke slår seg på tærne: «Sin engel sende hand, rasch paa been, / Gudz børn att vocte vden meen, / Att de ey støde fod paa steen». Hos Moth (ca. 1700) er det «rask pâ fodderne» som gjelder. Med stivnet kasus finner jeg det først i en interessant bok av H.F. Hiorthøy, Physisk og ekonomisk Beskrivelse over Gulbransdalens Provstie i Aggerhuus Stift i Norge (1785–1786). Den inneholder en liste med «Gulbransdalen Mundart. Bønderenes Mundart og uforstaaelige Talemaader» der ordet Futum på s. 150 er forklart som «Rask til Beens». Et eksempel fra hundre år senere er hos Thomas P. Krag, Ada Wilde (1896, s. 232): «I Grunden fejlede han ingenting nu. Han saa ganske godt ud. Vistnok var hans Haar blevet tyndere, og den blonde Kulør var meget fortrængt af den hvide; men han var endnu rask til Bens, og hans Latter var i grunden let som før.» Fra moderne tid i Alexander Brenning, Tiden til intet (1998, s. 139): «min gamle venn distriktsadministratoren, minst like gammel som den eddikkrukken av en landsmann jeg nylig hadde hadde møtt er ikke særlig rask til bens lenger».

Nærliggende former er hurtig til bens, skrevet «hurtig tilbeens» om en hest i en oversettelse av Onkel Toms Hytte fra 1853 (s. 68). Motsetningen er å være dårlig til bens. I Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og saakaldt Daglig Tale fra 1866 (s. 14) er det forklart som «daarlig til at gaa». Først slik i en trist rapport om funnet av en død person utenfor Kristiansand i avisen Den Constitutionelle 19.8.1841. Mannen, som en lapp i hatten opplyste at kom fra Bygland, var nettopp skrevet ut fra amtssykehuset i Arendal, og tilkjent Skydspas, som må tilsvare datidens TT-kort: «Hvad der kan have bevæget ham, der var saa daarlig tilbeens, at han maatte bruke Krykke, til at foretrække at gaae paa sine Been fremfor den frie Befordring, der var ham tilstaaet, kunne vi naturligvis ikke vide, men det er vel ikke usandsynligt, at Frygten for senere hen at blive nødt til at refundere de ved hans Befordring paaløbne Omkostninger har foranlediget ham til at drage afsted tilfods».

I H.S. Hjorts Norsk Læsebog fra 1854 (s. 15) kan vi se kamelen omtalt som «let til Beens», en variant som også er en del brukt på 1800-tallet. Dette blir vel en mellomform til uttrykket lett på tå.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual
Rask til bens