(Politisk) kannestøper

kannestøper Friedrich Campe (1777-1846)

engelsk: alehouse politician; tysk: (politischer) Kannegießer

En (politisk) dilettant, eller «umoden politikus», som det står i S.J. Tønnessen Norsk og fremmed-ordbok (1926). Uttrykket skriver seg fra Holbergs første oppførte skuespill Den Politiske Kandstøber (1722), der håndverksmesteren Herman von Bremen bedrevitende og brautende løser politiske problemer sammen med likesinnede på vertshuset. En vanlig idrett på de fleste serveringssteder den dag i dag. Noen i byens styre ser seg lei på oppførslen og bestemmer seg derfor for å innbille ham at han er utpekt til borgermester så han kan konfronteres med vervets reelle komplikasjoner og sin egen udugelighet. Dermed får vi den klassiske historien om konge for en dag, som Holberg også benyttet i Jeppe paa Bierget fra samme tid. I møte med advokater og borgere med store forventninger og krav går det fort i ball for Herman, som til slutt nesten henger seg i fortvilelse, men blir stoppet og det blir avslørt at han er holdt for narr.

Stykket ble også en stor suksess i Tyskland, der de tok tilsvarende begrep, Kannegießer, inn i språket med samme betydning. Jeg finner faktisk eksempler på dette allerede før jeg finner det hjemme, G.F. Meiers Anfangsgründe aller schönen Wissenschaften (1749, s. 549): «Wie mancher politischer Kannegiesser denkt unaufhörlich daran, wie die Herzogswahl in Curland ablaufen, und was sie vor Folgen haben werde, und er sieht nicht, dass er in kurzem an den Bettelstab werde gebracht werden», og samme år i Neuer Europäischer Staats-Secretarius (Erster Theil, 1749, s. 501): «Es ist der Mäkler Bogard zu Amsterdam, der dem politischen Kannegießer des Herrn von Holberg den Rang gerne streitig machen möchte». Uttrykket finnes også på svensk, politisk kannstöpare og nederlandsk, politieke tinnegieter. Duden oppgir ordet som «veraltend», og det er nok ikke alle som forstår det på norsk lenger heller, selv om det fortsatt dukker opp her og der, f.eks. i Klassekampen 24.5.2014 s. 37: «Noen mener at Thomas Piketty er en politisk kannestøper, og han er helt klart sosialdemokrat». Politisk dilettant og helt klart sosialdemokrat? For noen er vel sammenhengen opplagt.

Det er ikke opplagt at det var noe med selve kannestøperyrket som skulle latterliggjøres. Finn Hirsals skriver i kommentarene til stykket på Holbergskrifter at «Kandestøberfaget spillede en stor rolle inden for produktion af især husgeråd, men indførelsen først af porcelæn og fajance i 1700-tallet og senere af emaljeret, presset jern udkonkurrerede faget». Urelatert Holberg kan uttrykket dokumenteres i Nordske Intelligenz-Sedler 6.10.1773, Forslag til en nye Lotterie-Plan: «Da saa mangen Politisk Kandestøber ikke alleene har været førend jeg, men mange vil og komme efter mig, er det, som har givet mig Frimodighed til, at offentlig lægge min Plan for Dagen …».

Det er bitende anvendt i Nordlys 13.3.1907: «At lime sammen stykkerne av den sprukne venstrepotte ved hjælp av lim og andre medikamenter lånt fra højre og derved få til et ‘demokratisk arbejderparti’ blir nok et stivt stykke arbejde selv for en så anerkjendt og dygtig kandestøber som hr. Lande». Poetisk hos Ragnvald Skrede i diktet «Menneskeverk» (Mellom romarar 1964, s. 59): «Mennesket einast vil og kan / ta sin lagnad i eiga hand / plent som ein kannestøypar / sett til å styre land». Om annet enn politikk kan vi se det brukt i en bok av Thoralf Gulbrandsen, en predikant i De frie venner, som i en snodig blanding av analytisk ro, syrlig ironi og fresende sinne motbeviser Darwin («Er utviklingslæren bygd på et vitenskaplig grunnlag? Eller er det hele en kjempemessig køpinickiade, – den lærde verden ‘på vei til Løkka’ i keiserens nye klær?») i Jakten på apemennesket  (1956, s. 25–26): «På grunnlag av Dubois’ egen avhandling – en må vel si at det var bukken som hadde innsatt seg selv til vokter av havresekken! – og de litografier som fantes der, drev den høyvitenskaplige verden en ivrig ‘forskning’ og et livlig kannestøperi for å fastslå vesenets [Javamennesket] plass i utviklingsrekken.»  Det er vel unødvendig å påpeke, men inspirert av forfatterens gjennomgående klisjéfylte språk frister det sterkt å nevne at Gulbrandsen faller for eget grep.

* Illustrasjon: Friedrich Campe (1777–1846), Die politischen Kannengießer
(Politisk) kannestøper

Legg igjen en kommentar