Gespenst

Davy_Jones_by_George_Cruikshank 1832

engelsk: shape (spook); tysk: gespenst

Fra tysk: spøkelse, men er også brukt om uhyrer av ymse slag, og nå oftest skikkelse, figur, form. Den eldste forekomsten finner jeg hos Anders C. Arrebo, som var biskop i Trondhjems stift i noen få år før han ble fradømt sitt embete på grunn av et fyll og skjørlevnet (lexOpen). Arrebos diktning innledet visstnok barokken (og innførte aleksandrinere) i Danmark-Norge. Hovedverket Hexaëmeron (påbegynt rundt 1631), ble utgitt posthumt i 1661 (s. 69): «Siungende Lofsang skøn, som vel for HErren kand klinge, / Som dref Mørkheden bort, med dends Gespenster oc Drømme.»

I Mickel Pedersøn Escholts Geologia Norvegica (1657, s. 22), som tar utgangspunkt i et stort jordskjelv på Østlandet 24. april s.å., kan vi lese om gruveindustriens farlige utfordringer: «Det er oc vist, at i mange Malmgruber findis adskillige Spøgelser oc Gespenster, iblant huilcke, somme giøre Berg-Gesellerne [bergverksarbeiderne] aldelis ingen skade, men vancke ellers omkring, nedre [sic] i Gruberne, oc tage sig allehaande Sysler for […] Men somme aff saadanne Spiritibus oc Spøgelser, ere paa nogle stæder saa farlige oc skadelige, at de dræber oc omkommer Berg-Gesellerne, oc infestérer oc forjager dennem, saa de aldelis med alle, maa offuergiffue oc forlade de Gruber, oc forføye sig paa andre stæder». At gespenst står ved siden av spøkelse, indikerer vel at ordet kan ha et noe annet innhold. NBL skriver forøvrig om boken at «Escholt ble den første i verden som brukte ordet ‘geologi’ på trykk med noenlunde samme betydning som det har i dag.» Holberg omtaler gespenster i flere verker, og alltid i betydningen spøkelse; først i Samling af adskillige Nye Samtaler fra 1728 (s. 30): «ligesom den, der først har faaet i Hovedet, at det spøger i Huuset, tager udi Tusmørke hver Stoel og Bænck for et Gespænst.» Christian Bastholm skriver derimot om noe generelt vemmelig i Den geistlige Talekonst (1775, s. 229): «Han er en Hykler; Tilhøreren seer her det afskyeligste, graadigste, falskeste Gespenst for Øinenen, just i den Skikkelse, i hvilken han selv vilde have malet sig sig saadan en Hykler.»

I Jens Zetlitz’ dikt «Morgenen» fra 1798 (s. 332) kan vi anta at ordet beskriver skikkelse, form: «I Don Jouan Gespenst hun kunde være». Mer abstrakt brukes det når Wergeland i Morgenbladet 21.9.1831 gir tilsvar på en negativ anmeldelse av stykket Opium: «Denne ‘Æsthetik’ er ellers – efter Nedskriverens Æsthetik d. e. efter hans Skjønfølelse – det latterligste Gespenst man kan tænke sig». Som metaforisk spøkelse i Anarkiets bibel av Hans Jæger (1906, s. 272): «arbejdsløshedens afskyelige gespænst var for evig forsvundet – her var arbejde nok for alle!».

I dag er det like gjerne i bruk i betydningen figur, kropp, person, som i C.Th. Paulsens anmeldelse av Det Norske Teatrets dramatisering av Lagerkvists Bøddelen i Dagsavisen 22.1.2000: «Den tar seg aldri opp igjen, til tross for gjentatte rop, overdrevne stilistiske ølgulper og Anneli Dreckers syngende gespenst frem og tilbake over scenen», eller i oversettelsen av Eça de Queirós’ Familien Maia (2000, s. 182): «Med i klikken var også et annet gespenst, en fet, kortvokst, halsløs mann». Det er altså fortellingen om spøkelset som fikk kroppen tilbake.

* Illustrasjon: George Cruikshank, Davy Jones 1832

Advertisements
Gespenst

Alt går i grisen

svin i buskas sovende c a 1844 leech

Dette må være et særnorsk uttrykk, og er en riktig trivelig og uhøytidelig kommentar om å ikke være kresen eller om å spise ekle ting – så lenge den uttales om seg selv og evt. egen kokkekunst. Det er ikke fullt så sjarmerende sagt som gjest i middagsselskap eller om ens fetladne ektemanns tredje tur til koldtbordet på danskebåten. Det kan også brukes om annet enn mat, men har selvfølgelig bakgrunn i grisens egenskap som alteter.

Alv G. Schjelderup, Natten kaster garn 1931 s. 35: «hver skarve gratisjobb, mener hun jeg er god nok til … hørte du hun sa: ‘mye går i grisen’. Det var mig, det. skjønner du vel». Det er ikke veldig mye brukt litterært eller i aviser, og oftest da som en fornærmelse. Ola Bauer i skuespillet Sabeltigerens sønn (1989, s. 62): «Jean: No way, Man Ray … Det smaker Pyton. (Man Ray tar tallerknen hans og heller alt over på sin egen) Moren: Alt går i grisen».

Gå i grisen har også hatt betydningen gå til spille. Siden lite fikk gå helt til spille før, ble nok matrester gitt til dyrene om de var for hånden.  «– Alt går i grisen, tenkte ho, og slo sul og potetskrell og anna matavfall nedi til dei så skvalpen stod» (Tormod Skagestad: På Rogne, 1983, s. 94). Det kan vel tenkes at noen så har begynt å omtale restespisere på samme vis.

I 2012 utga Petter Schjerven boken Alt går i grisen – stygge fotos av mat, en bok med grufulle matbilder fra oppskrifter og brosjyrer tilbake i tid, eller som omtalen sier: «et knippe fascinerende og til tider redselsfulle retter i tilfeldig utvalg». Det blir først ordentlig ubehagelig om man kobler uttrykket med et annet: du er hva du spiser.

* Illustrasjon: John Leech, Hoods Comic Annual 1844

Alt går i grisen

En hestehandel

john leech rob s Surtees mr. sponge's sporting tour2

engelsk: Horse trade; tysk: Kuhhandel.

Avtaler, kompromisser og harde forhandlinger; oftest politisk kjøpslåing der en gjerne bytter moralske standpunkter for symbol- og hjertesaker. Kanskje påvirket av det tyske Kuhhandel brukes i Danmark studehandel (som gjenfinnes med noen få eksempler i norske aviser, mens hestehandel finnes av og til på dansk). Ammer (2013) oppgir horse trade som uttrykk på engelsk dokumentert fra 1820, men det er uspesifisert om det gjelder allment billedlig eller den politiske betydningen. Det synes ikke utbredt på engelsk før på 1900-tallet.

Handel med hester krevde i sin tid egne evner, da det er vanskelig å vurdere dyrets verdi samt at det var relativt sett store summer som skulle forhandles om. Antageligvis hadde mange i yrkesgruppen en særegen omgangform. Mathias Skeibrok, Sandfærdige Skrøner og sligt noget fra 1891 (s. 46): «Hans Ansigt, der udtrykte Hestehandlerbegavelse og Humor i hver Fold», antyder vel noe slikt. På 1700-tallet måtte man ha et eget pass for å være en omreisende hestehandler, og en artikkel i avisen Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger fra 26.2.1802 gir en detaljert beskrivelse av hvordan tilreisende bønder ble skjenket og rundlurt av profesjonelle hestehandlerbander (se særlig opp for de svenske!) på markedene rundt om i landet. Eilert Sundts Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1844, s. 18 og 219) forteller også om bedrageri i handelen, og avisene har flerfoldige fortellinger om snyteri og rettssaker i forbindelse med salg av hester.  Analogien i vår tid kommer klart frem hos Oddvar Røst, Torsdag før pinse (1963, s. 46): «Alt det fanteriet som før i tiden var forbundet med hestehandleriet synes å være gått over på bruktbilhandelen». Det var altså neppe en omsetning med godt rennomé som lå til grunn for ideen om at bytte av tjenester og prinsipper i politikken kunne beskrives som hestehandler.

Begrepet ser ut til å ha vokst frem gradvis som et bilde på noe ganske nedrig. Eksempelvis i Den Norske Rigstidende 25.3.1848: «Kirkernes Indtægter ere oprindeligen bestemte til at sikre tilstrækkelig store Kirker, men Kirkeeierne ansaae, om man skal bruge Udtrykket, det Hele næsten som en Hæstehandel». Tilsvarende i Drammens Tidende 1.4.1851: «Man sparer paa Skillingen og lader Daleren gaa, naar man prutter om en Statsraadsgage, som en Hestehandel», og i Ot.prp. nr. 21 (1896) s. 16, om prestenes inntektsgrunnlag: «ved Brudevielse pruttes der som ved en Hestehandel» (Stortingsforhandlinger 1896 Vol. 45 Nr. 3b). Odelstingspresident Adolf Bredo Stabell skrev 1.2.1853 i sin egen avis, Morgenbladet (han var både medeier og medarbeider), om salg av Gamle Aker kirke til Christiania, (Stabell var også Akers ordfører): «Man bebreide mig dette som et Høkeri og meente at jeg vilde drive en Hestehandel og have at Bygden skulde tjene paa Handelen». Det kan jo være det var alle hestene Stabell red på som var problemet. Utgangspunktet er altså pruting og kraftig kjøpslåing innenfor et noe uryddig gebet. Hester behøver ikke være involvert i handelen lenger, og helst ikke penger heller.

Benevnelsen ser ut til å være i bruk fullstendig som i dag i Stavanger Aftenblad 23.7.1898: «Men selv om bladene vilde blæse i krigs-basunen, – særlig da hundedagene stunder til, – saa er det ikke synderlig fare. Det vil alt opløse sig i en hestehandel af den høiere diplomatiske art». Tromsø Amtstidende skriver syrlig 18.12.1899: «Det er muligt at Englands krig med boerne har sin indflydelse paa hestepriserne sydpaa; men hvilke fordele den politiske hestehandel paa Karlsø kan bringe vor landsdel ved sit arbeide for Ruslands frie handel hernord, er mindre begribeligt».

Bevingede ord hevder opphavet er fra Otto von Bismarck. I en tale i Riksdagen 3.12.1850 bruker han riktig nok analogien mellom diplomatiske forhandlinger og å ikke avsløre sine maksimums- og minimumspriser i en handel om hester: «Jeder, der einmal einen Pferdehandel gemacht hat, wird sich während desselben hüten, einem Dritten und vielleicht einem sehr geschwätzigen Dritten, mitzutheilen, welches Maximum des Preises er nicht überschreiten, oder unter welches Minimum er nicht gehen wolle, den sein Minimum des Anderen sein; ich glaube, dieser Vergleich macht die Sache ganz anschaulich», men det ble altså ikke noe stående uttrykk på tysk av den grunn, før de fikk kuhandelen på slutten av århundret (Ladendorf 1905).

Under politiske hestehandler begynner den særegne øvelsen med kamelsluking, som få er så gode til som våre folkevalgte. I en sak i Dagbladet 28.10.2013 om fastlegers rett til å reservere seg mot å henvise kvinner som ønsker abort, illustreres dette når SVs Audun Lysbakken sier: «Jeg reagerer veldig sterkt på at Bent Høie framstiller dette som noe annet enn det han var imot i fjor. Det er mye ærligere å innrømme at han har slukt en kamel. / Lysbakken mener at dette er en prinsippsak. – Den passer derfor dårlig som en del av en hestehandel Høyre har inngått med KrF». Det er nok dessverre akkurat prinsippsakene som ligger på bordet når hesten skal selges og kamelen slaktes.

* Illustrasjon: John Leech, Robert S. Surtees Mr. Sponge’s Sporting Tour (1853)

.

En hestehandel

Gå til urnene

the-comic-offering-seymour-1832-sheridan

engelsk: go to the polls, go to the ballot boxes; tysk: an die wahlurne gehen 

Gå og stemme. En valgurne er en forseglet kasse med en åpning til å levere sin stemmeseddel i. I hine dager var det en faktisk urne, for eksempel beskrevet i Aiskylos’ Eumenídes fra 458 fvt. (Østbyes overs. i Orestien, 1926, s. 156): «Naar urnen tømmes, venner, tæl da hver en sten», hvor avstemningen gjaldt skyldspørsmål i en rettssak, og «stemmene» var valgsteiner. Les mer detaljert om stemmeurner og metode i Aristoteles’ Athenian Constitution (kap. 68). Andre måter å stemme på, er f.eks. ved håndsopprekning (som fortsatt benyttes mange steder i Sveits, jf. Rhodes, The Oxford Handbook of Political Leadership 2014, s. 46) eller endog ved akklamasjon (typisk på styremøte i borettslaget), og forsøksvis elektronisk på internett.

Valgurnen er egnet for å kunne levere en stemme uten at andre vet hva du stemte, og sånn viktig for å ha mulighet til å si sin mening om en sak uavhengig av press. Men det har selvfølgelig aldri vært idiotsikkert eller ufeilbarlig. Ikke er det en selvfølge heller. Hos Gina Krog, Stemmeret for kvinder – foredrag i Norsk kvindesags-forening 27.11.1885 er det i og for seg ikke billedlig: «Og om nu en og anden kvinde vilde forsøge experimentet – hvad jeg nu har hørt ymt om de vil – og sans phrase gaa op til urnen med sin stemmeseddel, saa tror jeg ikke, at synderligt var vundet ved det.» Bergens Adressecontoirs Efterretninger 8.1.1880 omtaler et attentatforsøk på kongen og dronningen av Spania, den generelt kaotiske politiske situasjonene i landet og om sannsynligheten for at det ville bli utskrevet nyvalg med påfølgende boikott av opposisjonen: «Vælgerne vilde efter Sædvane gaa til Urnerne, bevæbnede med Revolvere, og Resultatet heraf er let at forudse». I Arbeiderbladet 22.6.1926 er en rapport fra folkeavstemningen om fyrsteekspropriasjonen (uten kompensasjon) i Weimar-republikkens Tyskland (Fürstenenteignung) 20. juni 1926, som ikke fikk stort nok flertall (ifølge artikkelforfatteren fordi mange ble skremt fra å stemme): «De visste jo, disse monarkistiske terrorister, at om de lot sine velgere gå til urnene, vilde de stemme ja».

Man behøver selvfølgelig ikke til urnene for å stemme. I det eldste jeg har påtruffet, styrter man hen, Morgenbladet 7.5.1845 (fra Frankrike): «Alle styre hen til Urnerne og en vigtig Lov bliver antaget eller forkasted, efter Tilfældets Luner». Vanlig er også bildet å strømme, som vel forutsetter et godt oppmøte. Eva Ramm, Kvinnekall og mannefall (1965, s. 32): «Arbeiderpartiets kvinnelige velgere hadde da også strømmet til urnene den gangen han [Jens Storhaug] figurerte i valgbrosjyrene». For demokratiet er det vel ikke så viktig hvordan man ankommer, bare man er faktisk møter opp ved urnene, helst hver gang frem til man selv skal havne i en.

* Illustrasjon: Robert Seymour, Sheridan: The Comic Offering 1832

.

Gå til urnene