Alt går i grisen

svin i buskas sovende c a 1844 leech

Dette må være et særnorsk uttrykk, og er en riktig trivelig og uhøytidelig kommentar om å ikke være kresen eller om å spise ekle ting – så lenge den uttales om seg selv og evt. egen kokkekunst. Det er ikke fullt så sjarmerende sagt som gjest i middagsselskap eller om ens fetladne ektemanns tredje tur til koldtbordet på danskebåten. Det kan også brukes om annet enn mat, men har selvfølgelig bakgrunn i grisens egenskap som alteter.

Det er ikke veldig mye brukt litterært eller i aviser, og oftest da som en fornærmelse. Slik i Alv G. Schjelderups Natten kaster garn 1931 s. 35: «hver skarve gratisjobb, mener hun jeg er god nok til … hørte du hun sa: ‘mye går i grisen’. Det var mig, det, skjønner du vel». Ola Bauer i skuespillet Sabeltigerens sønn (1989, s. 62): «Jean: No way, Man Ray … Det smaker Pyton. (Man Ray tar tallerknen hans og heller alt over på sin egen) Moren: Alt går i grisen».

Gå i grisen har også hatt betydningen gå til spille. Siden lite fikk gå helt til spille før, ble nok matrester gitt til dyrene om de var for hånden. Her fra Tormod Skagestads På Rogne,(1983, s. 94): «– Alt går i grisen, tenkte ho, og slo sul og potetskrell og anna matavfall nedi til dei så skvalpen stod». Det kan vel tenkes at noen så har begynt å omtale restespisere på samme vis.

I 2012 utga Petter Schjerven boken Alt går i grisen – stygge fotos av mat; en bok med grufulle matbilder fra oppskrifter og brosjyrer tilbake i tid, eller som omtalen sier: «et knippe fascinerende og til tider redselsfulle retter i tilfeldig utvalg». Det blir først ordentlig ubehagelig om man kobler uttrykket med et annet: du er hva du spiser.

* Illustrasjon: John Leech, Hoods Comic Annual 1844
Alt går i grisen

Kommentar til “Alt går i grisen

Legg igjen en kommentar