Hytt og vær

musikk-kaos-band-cruikshank-tca-for-1841

engelsk: all over the place, haphazardly; tysk: aufs Geratewohl

Planløst hit og dit, tilfeldig og spredt. Aasen 1850 skriver på oppslaget hitt «paa ein hitt: paa et Træf, paa Slump», og tilsvarende forklares hytt og høtt som slumpetreff, men hytt og vær nevnes ikke. Umiddelbart gir det liten mening. Vær i dette uttrykket kan vel være i betydning i luften, tilsvarende henda i været og lignende. Både frasen hyt og vejr og ordet hyt er oppført i danske ODS som lån fra norsk: «hytt, slumpetræf olgn., no. dial.»

I hytt og vær er i og for seg ikke så veldig gammelt. Et brev fra Alexander Kielland 6.6.1880 til onkelen Jacob Lange, som har rost ham for Garman & Worse, er det eldste jeg har funnet: «Se det har Ingen sagt mig før du. Kritikere og andre kloge Høns af Faget have galet i hyt og veir; men du skal have Takken, fordi du saa min Grundtanke» (Breve 1907, s. 91). Ellers benytter Kielland det i Else (1881, s. 29): «Han havde talt nogle almindelige Ord i hyt og Veir, forat sige noget», og siden flerfoldige ganger. Uttrykket ser ut til å ha tatt fart i løpet av 1880-tallet, med mange tilfeller i avisene og hos andre forfattere. Arne Garborg bruker det i Bondestudentar (1883, s. 149): «daa so Professoren gav seg til aa vera vrang, kom Daniel utav det med ein Gong. Han svarad burti Hytt og ver og stod stundom reint fast». Hamsun i Sult (1890, s. 91–92): «Jeg sad og glæded mig over dette Puds, gned mig henrykt i Hænderne og bandte storslagent i Hyt og Vejr». Det er treffende når noe erratisk og på måfå skal beskrives, som Solan Gundersen sier i Kjell Aukrusts En liten og en små (1995, s. 82): «Sommerfugler, denne slaskete papirfilla som flagra vimsete og formålsløst i hytt og vær over blomsterstelkan».

Hytt og pine

Betyr vanligvis det samme som hytt og vær. Det er nærmest et læreeksempel på språkkontaminasjon. Det er språkpuristens glansnummer å få lov til å irritere seg over alle som blander hytt og vær med død og pine, og det er språkrelativistens glede å kunne påpeke at usus trumfer det historiske. For uavhengig av feilbrukens opphav (som er ukjent) og hytt og værs opprinnelige form (som for de fleste nok oppfattes som ganske uklart), så er det tross alt hytt og pine som er gjengs i dag. Frasesøk på Google gir under 16 000 treff på hytt og vær mot nær 77 000 på hytt og pine. Det er etter hvert også en ganske solid årgang på dette. Hytt og pine er i hvert fall brukt siden Haugesunds Avis 7.6.1939 (s. 7): «Ballen gikk i hytt og pine over banen. Av og til traff den adressaten». Man kan jo se for seg at det var en pine å være tilskuer den gang, som dessverre ofte er tilfellet i norsk fotball. En som bruker hytt og pine ganske mye, er Ingvar Ambjørnsen, her i Døden på Oslo S (1988, s. 104): «De gangene jeg ble spurt om noe, svarte jeg helt i hytt og pine. Lærerne ble mørkerøde, og de andre i klassen fniste».

Hytt og vær er udiskutabelt eldst, men siden det virker like tøysete som hytt og pine er det vanskelig å forstå at det er veldig viktig å konservere talemåten. For fundamentalister og eksperter oppfattes det sikkert annerledes. Som det står i Tor Åge Bringsværds Gobi – Djevelens skinn og ben (1989, s. 391): «Antagelig er enkelte mennesker å ligne med dyr som krampaktig prøver å beskytte sine områder/små spesialfelt, og derfor ustanselig går med smekken åpen og skvetter omkring seg i hytt og pine. Og Gud nåde den som forviller seg innenfor et slikt menneskes piss.»

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanack 1841

Advertisements
Hytt og vær

Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine.

I folkeboken Jesu barndomsbog (utgitt av Ghemen, den første boktrykker i Danmark-Norge, 1508) er eksempelet jeg har funnet som eldst: «Jomfrw maria sagde mijn kære søn iegh kan ey wære vthen sorg nar ieg hører tale om thin død oc pine», men det er såpass utbredt i våre første trykte bøker, at det antageligvis er en del eldre. Videre slik f.eks. i Poul Ræffs oversettelse av Pfefferkorn Iudeorum secreta (1516 s. 16): «syn bittheræ død oc pynæ» (Ræff var for øvrig bror til Oslos siste katolske biskop og første lutherske superintendent Hans Rev); Hans Christensen Sthen, Christelige oc vdkaarne Bøner (1577 s. 64): «ved sin bittre Død oc Pine haffuer skaffet oss en euig Forløsning». Eksemplene fra 1500-tallet er altså mangfoldige, som en helt reell og hverken parodisk eller sarkastisk påminnelse om lidelsene påført Jesus (Gud er i treenighetsperspektiv å betrakte som Jesus i denne sammenhengen). Antageligvis har ordparet død og pine etterhvert blitt brukbart for alt forferdelig. Betydningsovergangen har nok skjedd gradvis, selv om det er vanskelig å peke på akkurat når det skjedde. Jeg synes vel Petter Dass’ anvendelse viser tendensen til utvanning i Over Cancellie Raad Albert Angell, 1705 (Samlede verker b1, s. 351): «At hand, som nu qvitteret har / Sit Huus og alle sine, / Og giort sin sidste Regning klar / Ved Jesu Død og Pine, / Nu leve skal een gieldfri Mand / Og aldrig kræves meere».

Som et rent utbrudd, en interjeksjon, måtte jeg lete hos Henrik Wergeland, som i farsen Ah! (1827) lar Depositurus si «Men Død og Pine! hvad gjorde jeg, jeg?». Men kort etter ser det ut til å være helt vanlig slik. Hos Henrik Ibsen først i Kjærlighedens Komedie (1862, III): «Ja Død og pine!», og mange ganger siden. Bjørnstjerne Bjørnson sier om Victor Hugo i et brev 13.3.1880: «Død og pine, han er jo en heros!» (G. og E. Brandes brevveksling, 1939, s. 107). Hans Jæger benytter det for en aha-opplevelse, et eureka! i Fra Kristiania-Bohêmen (1885, s. 63): «Der havde jeg det! Død og pine – jeg tog en stor slurk toddy –: gaa iland og studere, ta filologisk embedsexamen og bli lærer om formiddagene og læse romaner hele eftermiddagen.» Ja, det læreryrket!

Det var neppe en særlig sterk ed på tiden før forrige århundreskifte, men ved det siste virker det mest parodisk. En gjennomgang av anvendelsen i skjønnlitteratur fra året 2000 viser at det nesten kun brukes i oversettelser. Selv om det kan være berettiget i enkelte tilfeller, stiller jeg spørsmål ved hyppigheten så lenge det knapt finnes i dagligspråket annet enn for komisk effekt, jf. kaptein Haddocks omfangsrike banning i Tintin, eller som det står i Adresseavisen 27.10.2011 om Spielbergs Tintin-filmatisering: «For godt voksne er det sikkert sjarmerende, for yngre litt eksotisk, å møte en actionfilm hvor figurene bruker: ‘Død og pine!’, ‘Suppegjøk’ og ‘Spekesild og sardiner!’ som kraftuttrykk.»

Ordet pinadø er nok et derivat fra det samme, (snudde), pine og død, (f.eks. Brorsons salme 9 i Hans Nielsen Hauge (1819, s. 15): «Jesu Pine, Død og Blod» – det er som poenget er å velte seg i gruen). Pine-død er alt i Moths ordbok fra ca. 1700 omtalt som «en bandemâde». Hos Wergeland Stockholmsfareren No. 2 (1837, II,5) samskrives det: «Elises Navn, Pinedød! Nu, har jeg s’gu aldrig hørt Magen». Ordet fortsetter sin omvandring og får sin a i Maurits Hansens «Tone» fra 1842 (Noveller s. 397): «Nej naa gjør Du, bitter Pinadød, Lodserne stor Uret», mister en d i Garborgs «Stordaad» (Forteljingar og sogur, 1884, s. 81): «Nei, dette maa pinedø ha en Ende!», og får sin endeform (sålangt) i Mons Litlerés «Lange-Tønnes» (Smaastubbar 1, 1889, s. 26): «Det er pinadø best eg gifter meg att!».  Eksemplet fra Hansen gir en annen vending, nemlig bitter pine (og død) som var et uttrykk på egne ben i lang tid (og med varianter som bitter-død og lignende tristesse). Det gir unektelig noen assosiasjoner til dagens splitter pine.

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Guldfuglen fra Asbjørnsen og Moes Eventyrbog for Børn, 1883

Død og pine, pinadø

Gå sport i

a Bloch Korsarens Sportshaandbog 3 1906

Gjøre konkurranse ut av ting; at man øker innsats og intensitet for sin egen skyld i en aktivitet som ikke vanligvis karakteriseres som sport. Ordet sport har utviklet seg som forkortelse fra engelsk disport, eldre fransk desport (fornøyelse, eg. føre bort), og som vi kjenner igjen i idrettsklubbnavn i latinske land som desportivo/deportivo. Dette at det skal gå i, gjør uttrykket merkelig, men strengt tatt er det heller ikke helt nødvendig. Det er samme betydning når vi leser J.O. Wahl, Felttogene 1716 og 1718 (1903, s. 63): «Det lader til, at det af de svenske officerer blev betragtet som en sport at udsætte sig for fæstningens kugler.»

Disport blir i Geelmuydens Engelsk Ordbog (1855, s. 123) oversatt med Tidsfordriv, Løjer og fornøje, lege og fjase. Sport skal altså føre oss bort fra arbeid og kjas, og det er en grei påminnelse om at idrettens opphav er av underholdnings- og adspredelsesformål, ikke blodig alvor. I M.C. Hansens Fremmed-Ordbog fra 1851 er forklaringen på oppføringen Sportsman «Jæger, overh. en i mandige Øvelser kyndig Mand».

Betydningen av sport har endret seg fra generelt tidsfordriv, inklusive idrett, til nesten bare å dreie seg om idrett. Første gang jeg finner ordet sport i en norsk tekst, er det om ferskvannsfiske i Beretning om den Internationale Fiskeriudstilling i Bergen i Aaret 1865 (s. 28): «thi her fandtes Alt, hvad selv den mest fordringsfulde Liebhaber af dette Slags Sport kunde önske sig». Hvis noen lurte på om fiske var en sport, er det altså den eldste vi har.

Sport ble likevel raskt et begrep for idrett eller foretagender med element av konkurranse (størst eller flest fisk, raskest til å seile, flinkest til å skyte vilt, osv.), men eksisterte parallelt om generell adspredelse. I Victor Hansens Illustreret Idrætsbog (b1, 1890, s. 111) finner vi: «‘Væddestriden er Sjælen i al Sport’, paastaa Mange, der anse sig som Sportsmænd, og saaledes gjøre Præmietagning til et Maal, medens den kun skal være et Middel til Fremgang». Mindre kompetitivt og mer for bare søren er det i Edvard Bull, Fra Alperne og Provence (1901, s. 143): «At staa og spytte saa nær op til sine Medmennesker som muligt finder de at være en behagelig sport.» I Et mennesketyveri av Stein Riverton (Sven Elvestad) følger detektiven Knut Gribb et spor i form av en sandstrek (1908, s.19): «Skal jeg kjøre, saalenge Stregen varer? spurgte Kusken, en ung, ivrig Vognmandsgut, – han synes dette tegnede til at bli en herlig Sport».

På noen måter er uttrykket å la det gå sport i nærmere tidsfordriv-opprinnelsen enn det er en metafor for idrettskonkurranser, men man kan vel gå ut fra anvendelsen også har tatt opp i seg idrettselementet. De første eksemplene jeg har funnet kan i og for seg tolkes i begge retninger: Bergens Adressecontoirs Efterretninger 8.4.1880: «Mellem Nytaar og Paaske bestaar Kjøbenhavnernes Sport i at gjøre og gaa i det størst mulige Antal Selskaber»; Anna Munch, To mennesker (1897 s. 47): «Og dette optrin nu. Det saa jo næsten ud som gjort med hensigt … som det var sport i det … denne sport med at gøre hinanden jaloux o. s. v.». Klart usportslig i Stortingsforhandlinger 1.2.1902 (1901/1902 Vol. 51 nr. 7, s. 771): «Om professor Morgenstiernes lærergjerning siger docent Gjelsvik følgende: ‘Det er en gammel yndet sport i ‘Verdens Gang’ og maaske også i nogle andre af vore blade at fremkomme med grovhede mod professor Morgenstierne som universitetslærer …’». Sport fortsatte å være et generelt begrep for både idrett og andre sysler, som nok er årsaken til at sjakk, fiske, hesteløp, konkurranser med båter og biler mv. og annet omtales som sport, men vel sjeldnere som idrett (enn skjønt særlig for sjakken går det tidvis høye bølger om dette).

Det som det går sport i, behøver på ingen måte være bare lek og moro. Jens Bjørneboe, Kruttårnet (1969, s. 125): «Han slo meg nesten ihjel, og det gikk sport i det, mens vi holdt på. Men det var en snill mann; han kom og besøkte meg på sykehuset efterpå.» Trond Berg Eriksen, Egne veier 1997, s. 332: «Alle betydelige diktere i Roma i det siste århundre før Kristus kjente hverandre eller hadde felles bekjente. De lot det gå sport i sitt dagdriverliv og tingenes tiltalende letthet.»

Ordet sportsidiot, altså en som bruker (for) mye av sin tid og interesse på sport, dukker opp alt i oversettelsen av tyske Rudolph Stratz, Den engelske hustru (først som føljetong) i Aftenposten 1.10.1914: «Nutildags værdsettes man efter sit arbeide. Undtagen i dette land, hvor en saakaldt gentleman uværgerlig maa faa spleen eller ty til flasken, hvis han da ikke er sportsidiot.» Som man ser har skillelinjene alkohol/sport/idiot vært de samme i over 100 år. Sportsidioter er folk som overdriver og trekker interessen for langt. Som Agnar Mykle skriver i Sangen om den røde rubin (1956, s. 268): «Efterhvert gikk det sport i det. Så gikk det faenskap i det.»

* Illustrasjon: Andreas Bloch, Korsarens Sportshaandbog 1906

Gå sport i