Gjøre konkurranse ut av ting; at man øker innsats og intensitet for sin egen skyld i en aktivitet som ikke vanligvis karakteriseres som sport. Ordet sport har utviklet seg som forkortelse fra engelsk disport, eldre fransk desport (fornøyelse, eg. føre bort), og som vi kjenner igjen i idrettsklubbnavn i latinske land som desportivo/deportivo. Dette at det skal gå i, gjør uttrykket merkelig, men strengt tatt er det heller ikke helt nødvendig. Det er samme betydning når vi leser J.O. Wahl, Felttogene 1716 og 1718 (1903, s. 63): «Det lader til, at det af de svenske officerer blev betragtet som en sport at udsætte sig for fæstningens kugler.»
Disport blir i Geelmuydens Engelsk Ordbog (1855, s. 123) oversatt med Tidsfordriv, Løjer og fornøje, lege og fjase. Sport skal altså føre oss bort fra arbeid og kjas, og det er en grei påminnelse om at idrettens opphav er av underholdnings- og adspredelsesformål, ikke blodig alvor. I M.C. Hansens Fremmed-Ordbog fra 1851 er forklaringen på oppføringen Sportsman «Jæger, overh. en i mandige Øvelser kyndig Mand».
Betydningen av sport har endret seg fra generelt tidsfordriv, inklusive idrett, til nesten bare å dreie seg om idrett. Første gang jeg finner ordet sport i en norsk tekst, er det om ferskvannsfiske i Beretning om den Internationale Fiskeriudstilling i Bergen i Aaret 1865 (s. 28): «thi her fandtes Alt, hvad selv den mest fordringsfulde Liebhaber af dette Slags Sport kunde önske sig». Hvis noen lurte på om fiske var en sport, er det altså den eldste vi har.
Sport ble likevel raskt et begrep for idrett eller foretagender med element av konkurranse (størst eller flest fisk, raskest til å seile, flinkest til å skyte vilt, osv.), men eksisterte parallelt om generell adspredelse. I Victor Hansens Illustreret Idrætsbog (b1, 1890, s. 111) finner vi: «‘Væddestriden er Sjælen i al Sport’, paastaa Mange, der anse sig som Sportsmænd, og saaledes gjøre Præmietagning til et Maal, medens den kun skal være et Middel til Fremgang». Mindre kompetitivt og mer for bare søren er det i Edvard Bull, Fra Alperne og Provence (1901, s. 143): «At staa og spytte saa nær op til sine Medmennesker som muligt finder de at være en behagelig sport.» I Et mennesketyveri av Stein Riverton (Sven Elvestad) følger detektiven Knut Gribb et spor i form av en sandstrek (1908, s.19): «Skal jeg kjøre, saalenge Stregen varer? spurgte Kusken, en ung, ivrig Vognmandsgut, – han synes dette tegnede til at bli en herlig Sport».
På noen måter er uttrykket å la det gå sport i nærmere tidsfordriv-opprinnelsen enn det er en metafor for idrettskonkurranser, men man kan vel gå ut fra anvendelsen også har tatt opp i seg idrettselementet. De første eksemplene jeg har funnet kan i og for seg tolkes i begge retninger: Bergens Adressecontoirs Efterretninger 8.4.1880: «Mellem Nytaar og Paaske bestaar Kjøbenhavnernes Sport i at gjøre og gaa i det størst mulige Antal Selskaber»; Dagbladet 20.5.1882 «Det er en uappetitlig Fornøjelse ‘at søbe den Kaal, hvorudi før man spyttede’; men det er til Skam for Menneskene en sport, som har været drevet længe»; Anna Munch, To mennesker (1897 s. 47): «Og dette optrin nu. Det saa jo næsten ud som gjort med hensigt … som det var sport i det … denne sport med at gøre hinanden jaloux o. s. v.».
Det er rett og slett usportslig i Stortingsforhandlinger 1.2.1902 (1901/1902 Vol. 51 nr. 7, s. 771): «Om professor Morgenstiernes lærergjerning siger docent Gjelsvik følgende: ‘Det er en gammel yndet sport i ‘Verdens Gang’ og maaske også i nogle andre af vore blade at fremkomme med grovhede mod professor Morgenstierne som universitetslærer …’». Sport fortsatte å være et generelt begrep for både idrett og andre sysler, som nok er årsaken til at sjakk, fiske, hesteløp, konkurranser med båter og biler mv. og annet omtales som sport, men vel sjeldnere som idrett (enn skjønt særlig for sjakken går det tidvis høye bølger om dette).
Det som det går sport i, behøver på ingen måte være bare lek og moro. Jens Bjørneboe, Kruttårnet (1969, s. 125): «Han slo meg nesten ihjel, og det gikk sport i det, mens vi holdt på. Men det var en snill mann; han kom og besøkte meg på sykehuset efterpå.» Trond Berg Eriksen, Egne veier 1997, s. 332: «Alle betydelige diktere i Roma i det siste århundre før Kristus kjente hverandre eller hadde felles bekjente. De lot det gå sport i sitt dagdriverliv og tingenes tiltalende letthet.»
Ordet sportsidiot, altså en som bruker (for) mye av sin tid og interesse på sport, dukker opp alt i oversettelsen av tyske Rudolph Stratz, Den engelske hustru (først som føljetong) i Aftenposten 1.10.1914: «Nutildags værdsettes man efter sit arbeide. Undtagen i dette land, hvor en saakaldt gentleman uværgerlig maa faa spleen eller ty til flasken, hvis han da ikke er sportsidiot.» Som man ser har skillelinjene alkohol/sport/idiot vært de samme i over 100 år. Sportsidioter er folk som overdriver og trekker interessen for langt. Som Agnar Mykle skriver i Sangen om den røde rubin (1956, s. 268): «Efterhvert gikk det sport i det. Så gikk det faenskap i det.»
