engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter
I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine.
I folkeboken Jesu barndomsbog (utgitt av Ghemen, den første boktrykker i Danmark-Norge, 1508) er eksempelet jeg har funnet som eldst: «Jomfrw maria sagde mijn kære søn iegh kan ey wære vthen sorg nar ieg hører tale om thin død oc pine», men det er såpass utbredt i våre første trykte bøker, at det antageligvis er en del eldre. Videre slik f.eks. i Poul Ræffs oversettelse av Pfefferkorn Iudeorum secreta (1516 s. 16): «syn bittheræ død oc pynæ» (Ræff var for øvrig bror til Oslos siste katolske biskop og første lutherske superintendent Hans Rev); Hans Christensen Sthen, Christelige oc vdkaarne Bøner (1577 s. 64): «ved sin bittre Død oc Pine haffuer skaffet oss en euig Forløsning». Eksemplene fra 1500-tallet er altså mangfoldige, som en helt reell og hverken parodisk eller sarkastisk påminnelse om lidelsene påført Jesus (Gud er i treenighetsperspektiv å betrakte som Jesus i denne sammenhengen). Antageligvis har ordparet død og pine etterhvert blitt brukbart for alt forferdelig. Betydningsovergangen har nok skjedd gradvis, selv om det er vanskelig å peke på akkurat når det skjedde. Jeg synes vel Petter Dass’ anvendelse viser tendensen til utvanning i Over Cancellie Raad Albert Angell, 1705 (Samlede verker b1, s. 351): «At hand, som nu qvitteret har / Sit Huus og alle sine, / Og giort sin sidste Regning klar / Ved Jesu Død og Pine, / Nu leve skal een gieldfri Mand / Og aldrig kræves meere».
Som et rent utbrudd, en interjeksjon, måtte jeg lete hos Henrik Wergeland, som i farsen Ah! (1827) lar Depositurus si «Men Død og Pine! hvad gjorde jeg, jeg?». Men kort etter ser det ut til å være helt vanlig slik. Hos Henrik Ibsen først i Kjærlighedens Komedie (1862, III): «Ja Død og pine!», og mange ganger siden. Bjørnstjerne Bjørnson sier om Victor Hugo i et brev 13.3.1880: «Død og pine, han er jo en heros!» (G. og E. Brandes brevveksling, 1939, s. 107). Hans Jæger benytter det for en aha-opplevelse, et eureka! i Fra Kristiania-Bohêmen (1885, s. 63): «Der havde jeg det! Død og pine – jeg tog en stor slurk toddy –: gaa iland og studere, ta filologisk embedsexamen og bli lærer om formiddagene og læse romaner hele eftermiddagen.» Ja, det læreryrket!
Det var neppe en særlig sterk ed på tiden før forrige århundreskifte, men ved det siste virker det mest parodisk. En gjennomgang av anvendelsen i skjønnlitteratur fra året 2000 viser at det nesten kun brukes i oversettelser. Selv om det kan være berettiget i enkelte tilfeller, stiller jeg spørsmål ved hyppigheten så lenge det knapt finnes i dagligspråket annet enn for komisk effekt, jf. kaptein Haddocks omfangsrike banning i Tintin, eller som det står i Adresseavisen 27.10.2011 om Spielbergs Tintin-filmatisering: «For godt voksne er det sikkert sjarmerende, for yngre litt eksotisk, å møte en actionfilm hvor figurene bruker: ‘Død og pine!’, ‘Suppegjøk’ og ‘Spekesild og sardiner!’ som kraftuttrykk.»
Ordet pinadø er nok et derivat fra det samme, (snudde), pine og død, (f.eks. Brorsons salme 9 i Hans Nielsen Hauge (1819, s. 15): «Jesu Pine, Død og Blod» – det er som poenget er å velte seg i gruen). Pine-død er alt i Moths ordbok fra ca. 1700 omtalt som «en bandemâde». Hos Wergeland Stockholmsfareren No. 2 (1837, II,5) samskrives det: «Elises Navn, Pinedød! Nu, har jeg s’gu aldrig hørt Magen». Ordet fortsetter sin omvandring og får sin a i Maurits Hansens «Tone» fra 1842 (Noveller s. 397): «Nej naa gjør Du, bitter Pinadød, Lodserne stor Uret», mister en d i Garborgs «Stordaad» (Forteljingar og sogur, 1884, s. 81): «Nei, dette maa pinedø ha en Ende!», og får sin endeform (sålangt) i Mons Litlerés «Lange-Tønnes» (Smaastubbar 1, 1889, s. 26): «Det er pinadø best eg gifter meg att!». Eksemplet fra Hansen gir en annen vending, nemlig bitter pine (og død) som var et uttrykk på egne ben i lang tid (og med varianter som bitter-død og lignende tristesse). Det gir unektelig noen assosiasjoner til dagens splitter pine.
[…] språkpuristens glansnummer å få lov til å irritere seg over alle som blander hytt og vær med død og pine, og det er språkrelativistens glede å kunne påpeke at usus trumfer det historiske. For uavhengig […]
[…] språkpuristens glansnummer å få lov til å irritere seg over alle som blander hytt og vær med død og pine, og det er språkrelativistens glede å kunne påpeke at usus trumfer det historiske. For uavhengig […]