Hytt og vær

musikk-kaos-band-cruikshank-tca-for-1841

engelsk: all over the place, haphazardly; tysk: aufs Geratewohl

Planløst hit og dit, tilfeldig og spredt. Aasen 1850 skriver på oppslaget hitt «paa ein hitt: paa et Træf, paa Slump», og tilsvarende forklares hytt og høtt som slumpetreff, men hytt og vær nevnes ikke. Umiddelbart gir det liten mening. Vær i dette uttrykket kan nok være i betydning i luften, tilsvarende henda i været og lignende. Både frasen hyt og vejr og ordet hyt er oppført i danske ODS som lån fra norsk: «hytt, slumpetræf olgn., no. dial.»

I hytt og vær er i og for seg ikke så veldig gammelt. Et brev fra Alexander Kielland 6.6.1880 til onkelen Jacob Lange, som har rost ham for Garman & Worse, er det eldste jeg har funnet: «Se det har Ingen sagt mig før du. Kritikere og andre kloge Høns af Faget have galet i hyt og veir; men du skal have Takken, fordi du saa min Grundtanke» (Breve 1907, s. 91). Ellers benytter Kielland det i Else (1881, s. 29): «Han havde talt nogle almindelige Ord i hyt og Veir, forat sige noget», og siden flerfoldige ganger. Uttrykket ser ut til å ha tatt fart i løpet av 1880-tallet, med mange tilfeller i avisene og hos andre forfattere. Arne Garborg bruker det i Bondestudentar (1883, s. 149): «daa so Professoren gav seg til aa vera vrang, kom Daniel utav det med ein Gong. Han svarad burti Hytt og ver og stod stundom reint fast». Hamsun i Sult (1890, s. 91–92): «Jeg sad og glæded mig over dette Puds, gned mig henrykt i Hænderne og bandte storslagent i Hyt og Vejr». Det er treffende når noe erratisk og på måfå skal beskrives, som Solan Gundersen sier i Kjell Aukrusts En liten og en små (1995, s. 82): «Sommerfugler, denne slaskete papirfilla som flagra vimsete og formålsløst i hytt og vær over blomsterstelkan».

Hytt og pine

Betyr vanligvis det samme som hytt og vær. Det er nærmest et læreeksempel på språkkontaminasjon. Det er språkpuristens glansnummer å få lov til å irritere seg over alle som blander hytt og vær med død og pine, og det er språkrelativistens glede å kunne påpeke at usus trumfer det historiske. For uavhengig av feilbrukens opphav (som er ukjent) og hytt og værs opprinnelige form (som for de fleste nok oppfattes som ganske uklart), så er det tross alt hytt og pine som er gjengs i dag. Frasesøk på Google gir under 16 000 treff på hytt og vær mot nær 77 000 på hytt og pine. Det er etter hvert også en ganske solid årgang på dette. Hytt og pine er i hvert fall brukt siden Haugesunds Avis 7.6.1939 (s. 7): «Ballen gikk i hytt og pine over banen. Av og til traff den adressaten». Man kan jo se for seg at det var en pine å være tilskuer den gang, som dessverre ofte er tilfellet i norsk fotball. En som bruker hytt og pine ganske mye, er Ingvar Ambjørnsen, her i Døden på Oslo S (1988, s. 104): «De gangene jeg ble spurt om noe, svarte jeg helt i hytt og pine. Lærerne ble mørkerøde, og de andre i klassen fniste».

Hytt og vær er udiskutabelt eldst, men siden det virker like tøysete som hytt og pine er det vanskelig å forstå at det er veldig viktig å konservere talemåten. For fundamentalister og eksperter oppfattes det sikkert annerledes. Som det står i Tor Åge Bringsværds Gobi – Djevelens skinn og ben (1989, s. 391): «Antagelig er enkelte mennesker å ligne med dyr som krampaktig prøver å beskytte sine områder/små spesialfelt, og derfor ustanselig går med smekken åpen og skvetter omkring seg i hytt og pine. Og Gud nåde den som forviller seg innenfor et slikt menneskes piss.»

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanack 1841
Hytt og vær

Legg igjen en kommentar