Der pepper’n gror

helvete er løs Robert Cruikshank the universal songster 1828

engelsk: go jump in the lake!, tysk: geh hin, wo der Pfeffer wächst!

Dra dit pepper’n gror er en mild profanitet med samme anvendelse som å ønske noen til helvete. Da en fransk forskergruppe brukte Xeroradiografi på hodeskallen til Ramses II i 1977, viste det seg at nesen hans var stappet med pepperkorn (Beckett, Paleoimaging 2010, s. 32). Kanskje balsamererne ville sikre seg hvor faraoen havnet i etterlivet, eller kanskje de bare mente pepper var egnet til å bygge opp nesen med.

Uttrykket ser ut til å komme fra tysk, der det er flere eldre eksempler. I von Grimmelshausens Simplicius Simplicissimus (1667, 3. bok, kap. 20) kan en se at uttrykket er blitt vanlig nok til å bli spilt på: «Bis du mit deinen Beweistümern fertig bist, so bin ich vielleicht wo der Pfeffer wächst». Det eldste jeg har funnet er i fransiskanermunken og satirikeren Thomas Murners Die Narrenbeschwörung (1512, s. 166 (55,21)): «Ach gott wer der im pfefferland, / Der das spil zûm ersten erfand!», Akk Gud var han i Pepperland som spillet først skapte. Omtrent på samme tid hadde Murner tatt en moderat posisjon i kontroversen mellom humanisten Johannes Reuchlin og en kristendøpt jøde, som var blitt rabiat antijudaist og mente at alle hebraiske bøker skulle brennes (E. Voss 1927). Denne striden, som etterhvert engasjerte de fleste humanister og deres motstandere i Europa, avstedkom noen anonyme skrifter til støtte for Reuchlin publisert som Epistolae obscurorum virorum; Mørke menns brev (ca. 1514, s. 66, XXV), hvor en linje lyder: «Utinam omnes poetae essent ibi ubi piber crescit», jeg ønsker alle poeter var der pepperen vokser. Denne utgivelsen besto av flere fiktive brev som latterliggjorde og angrep jødehateren og hans støttespillere, og er opprinnelsen til uttrykket mørkemann. Den nyfrelste mørkemannen selv het, av alle ting, Johannes Pfefferkorn.

Våre myndigheter i København hadde nok sine preferanser i saken, og nevnte humanistiers verker ble ikke utgitt her (det ble derimot Pfefferkorn), og ingen ble ønsket dit pepperen gror på dansk på en god stund.  I Moth (ca. 1700) finnes: «s. ond. gud give! du varst, som peber vokser», men jeg har ikke klart å finne annen anvendelse fra 1700-tallet. Det var nok vanligere å be folk dra til Blokksberg. Eldste funn deretter er i J. Storm Wang Skjebnen og mennesket (1. del, 1860, s. 246): «Jeg var tilfreds, at Donner und Blitz var, hvor Peberet gror, thi da havde jeg været befriet for at ty til dette Rede», og på 1860-tallet ser man flere former i avisene. Helt som vi bruker det i dag, er det i en oversettelse av tyske E. Marlitts (Eugenie John) Gjennem mørke til lys, eller Kjærlighetens seir (1870, s. 98): «Fru von Herbeck […] anbragte sig derpaa uforstyrret ved siden av de andre, uten hensyn til at de fremmede sikkert ønskede hende der hvor pepperen gror.»

Falk og Torp skriver i sin etymologiske ordbok (1906, s. 52) at pepperens land i talemåten viser til Guyana, og cayennepepperet derfra. Jeg ser ikke helt nødvendigheten av å knytte det til noe bestemt sted, men da uttrykket altså var i bruk før utnyttelsen av Sør-Amerika var kommet ordentlig i gang virker påstanden urimelig. Svart pepper (piper nigrum) har opphav i Sør-Asia, antageligvis India, men i dag produseres en tredel av all pepper i Vietnam (worldatlas.com). Pepper gror for øvrig fint på Madagaskar, i Brasil og andre tropiske land, men alltid langt vekk, som vel er poenget med talemåten; altså langtvekkistan. Eller Ytre Enebakk. Det må da gro pepper i Ytre Enebakk?

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

Der pepper’n gror

Kommentarer til “Der pepper’n gror

  1. T L Larsen sier:

    Da de “obskure menn”, eller “mørkemenn”, skrev noe som støttet Reuchlin, mot Pfefferkorn, kan man ikke kalle sistnevnte en “mørkemann” den gang, selv om han var usympatisk. Han var tvert imot en meget kjent person, som var den rette motsatsen til dem som var obskure, var i mørke.

    Videre er den feil, den generelle påstanden i starten om at klisjéen anvendes likt med å “ønske noen til helvete”. Derimot er det formulert bedre helt sist i artikkelen. Hvis jeg sier det, betyr det “hold deg vekk fra meg; ikke plag meg (mer)” o.l. Og det er litt mildere enn å be noen om å “dra til Bloksberg”, siden man da antyder at vedkommende er (som) en heks.

    1. Hans A. Tvedt sier:

      Tekstene til støtte for Reuchlin var satiriske og latterliggjørende brev av fiktive mørkemenn. Det kommer litt dårlig frem. Uansett er poenget at det er fra dette begrepet mørkemann stammer, og Pfefferkorn ble omtalt som sådan. Det jeg har lest av hans skrifter (ikke så veldig mye, om jeg skal være ærlig) er preget av fordommer, sneversyn og ensporet dogmatisme. Det kan jo hende hans forfatterskap er mer diversifisert enn hva ettertiden vanligvis gir ham ære for, det ga så lite mersmak at tvilen ikke kom ham til gode for min del.

      Jeg mener man benytter uttrykket i de samme situasjoner som enkelte vil be noen dra til helvete, men oftest som en mildere variant, tross alt, selv om tendensen vel er at “dra til helvete” av riktig mange ikke oppfattes som så veldig profant lenger. Det er bare en observasjon.

      1. T L Larsen sier:

        Var klar over at det var en satire. (Har prøvd poste dette før, det ble ikke registrert.) Har lest Introduction til verket, i lenken det vistes til. S. xlv der finner du hva “obscure” virkelig betydde den gang, om de mennene som var ukjente (men støttespillere av Reuchlin) og laget parodi på at de var støttere av Pfefferkorn. Uansett, P. var det motsatte av disse “ukjente menn”, som man også ser av introduksjonen, han var ikke en av disse mørkemenn, den gang. Hvis han *senere* kan være kalt det, måtte det bero på en misforståelse i forhold til det opprinnelige. Norsk negativ betydning av “mørkemenn” er ikke det som opprinnelig lå i betegnelsen på dem som skrev parodi-brevene.

        1. Hans A. Tvedt sier:

          Poenget mitt er hvor uttrykket mørkemann kommer fra, og egentlig bare som en parentes (innlegget er jo om pepper’n). Jeg vil gå ordentlig inn i dette når jeg utforsker uttrykket “mørkemann” som eget innlegg. At Pfefferkorn var en sådan i vår nåtidige bruk av ordet, er jeg i og for seg ikke i tvil om, uavhengig om han ble betegnet sånn i sin samtid (noe du kanskje har rett i at han ikke ble), eller av intensjonen til menneskene bak mørkemannsbrevene. Mulig jeg må justere denne teksten litt (det er et par småting i tillegg).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *