Itte no knussel

Mummers,_by_Robert_Seymour,_1836

engelsk: all in, no skimping; tysk: nicht zu knausern

Ordet knussel betyr gjerrighet, knipen. I Stor norsk Ordbok (Guttu) står det at det er «avledet av knuse i eldre betydning ‘knuge, gni’; ‘klemme på myntene’».

Barbra Rings novelle «Itte no knussel» ble først trykket i Magne’s Julenummer (barnebladet til IOGT) for julen 1908, og utgitt i samlingen Fnugg i 1909. Ring forteller om den rike og barnløse landhandlersken Marte Svennerud, som «holdt bygdens tøiler i sin haand». «Kunde folk betale, inddrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til sidste øre. Kunde de ikke betale, slog hun en strek over hele Regnskabet. ‘Itte no knussel’, sa Marte Svennerud.» Da lærer Hansen dør og etterlater en fattig enke med syv barn, betaler Svennerud begravelsen med disse ordene på en lapp: «Je bitaler itte no knussel» (presten setter et velsignet komma etter bitaler). Og da enken lille julaften sklir i kjellertrappen og omkommer, må de syv barna fordeles på bygda. Mens saken diskuteres samme kveld, sitter ungeflokken på kjøkkenet og spiller kort om hvem av dem som skal vinne å komme til Svennerud. Da Marte hører at hun er førstepremien, ender det som en god julefortelling skal: «Je tar alle sju. Itte no knussel». Ring var en svært produktiv forfatter, men denne frasen er nok langt på vei det som har lengst holdbarhet av produksjonen. Les videre «Itte no knussel»

Itte no knussel

En hemsko

George Cruikshank The Deaf Postilion 1830

engelsk: a stumbling block, an obstacle; tysk: ein Hemmschuh

En hindring, noe som holder igjen. En hemsko, av tysk Hemmschuh, er en kileformet kloss som stopper et hjul fra å rulle, en brems i bakker eller under skinnegående hjul. Det er altså noe som hindrer hjulene i å gå rundt, både reelt og billedlig. Billedlig handler det både på tysk og norsk om en hindring, en ulempe. Les videre «En hemsko»

En hemsko

Kjeftament

sy igjen munnen T rowlandson 1813 the cobbler's cure for a scolding wife

Spøkefullt uttrykk for munn og mæle; ordet kjeft med fransk endelse. I Niels Nielsen Bergenske ord og vendinger (1979, s. 34) stavet kjeftamang. Ordet er på ingen måte særbergensk, men det passer godt på storkjefta folk.

Jeg finner ordet først i en oversettelse av Fritz Reuter, Paa landsbygden (1888, s. 37), om en fæl svigermor: «Og du, Karl, faar ikke ta dig nær af sligt et lidet Kjæftemang som dette her». Så en fin bruk i Mathias Skeibrok, Sandfærdige Skrøner og sligt noget fra 1891 (med illustrasjoner av Th. Kittelsen, s. 46): «Hans Ansigt, der udtrykte Hestehandlerbegavelse og Humor i hver Fold, bestod af et Par spillende Øine med Skjælm i hver Krog, en kraftig reiselysten Næse og en Mund, der indeholdt Materiale til 3–4 rimelige Kjæftamenter.» En hestehandler på den tiden hadde omtrent samme status som dagens bilselgere. Les videre «Kjeftament»

Kjeftament