Kjeftament

sy igjen munnen T rowlandson 1813 the cobbler's cure for a scolding wife

Spøkefullt uttrykk for munn og mæle; ordet kjeft med fransk endelse. I Niels Nielsen Bergenske ord og vendinger (1979, s. 34) stavet kjeftamang. Ordet er på ingen måte særbergensk, men det passer godt på storkjefta folk.

Jeg finner ordet først i en oversettelse av Fritz Reuter, Paa landsbygden (1888, s. 37), om en fæl svigermor: «Og du, Karl, faar ikke ta dig nær af sligt et lidet Kjæftemang som dette her». Så en fin bruk i Mathias Skeibrok, Sandfærdige Skrøner og sligt noget fra 1891 (med illustrasjoner av Th. Kittelsen, s. 46): «Hans Ansigt, der udtrykte Hestehandlerbegavelse og Humor i hver Fold, bestod af et Par spillende Øine med Skjælm i hver Krog, en kraftig reiselysten Næse og en Mund, der indeholdt Materiale til 3–4 rimelige Kjæftamenter.» En hestehandler på den tiden hadde omtrent samme status som dagens bilselgere.

I Den Norske Studentersangforenings 50-Aarsjubileum er det trykket en vise av Øvre Richter Frich (antageligvis fra hans studentår 1891–92) kalt «En gemytlig vise til bestyrelsen» (s. 32): «Og vi er alle saa gla’ / at vi saa flink en formand ha’ / som bruge kan sit kjeftament saa bra’». Man kan nok mene mye om Richter Frich, men han fant nok sin rette hylle da han prioriterte kioskromaner fremfor viser og poesi.

Johan Bojer brukte uttrykket noe mer oppfinnsomt i Et folketog (1897, s. 355): «Ja, og kæftamentet blir presset ind paa en skinne, ja, og enten maa det gnides bestandig ellers ruster det fast. Mit er rustet fast, De hører vel, jeg snakker svært lidet i tinget nu.» Et nyere eksempel, om en som snakket mye i tinget, er Berit Waals beskrivelse av Gro Harlem Brundtland inntatt i Brundtlands bok Mitt liv (1997, s. 56): «Årsaken til at hun klarer å overtale både den ene og den andre er at hun har et fabelaktig kjeftament.» Vi får tro det var godt gnidd.

 * Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The Cobbler’s Cure for a Scolding Wife, 1813

Kjeftament

Legg igjen en kommentar