Bomber og granater!

com an 1832 a good action

engelsk: Blast and damnation!; tysk: Verflucht noch mal!

Fast ordpar som parodisk utbrudd ved overraskelse eller sinne. En granat er i og for seg en bombe, og selv om det kanskje er mulig å mene det ligger nyanser i begrepene, er det ikke lett å se i bruken av uttrykket. Kanskje føles sprengkraften voldsommere når man benytter to navn på en hylse eller et prosjektil som inneholder sprengstoff. I dag vil det også kunne benyttes parodisk som gammelmodig banning, men de eldste funnene jeg har, lar det være blodig og pleonastisk alvor. Først Holberg, Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729, s. 475): «Derpaa lagde de sig for fæstningen, hvilken de beængstigede saaledis med deres stykker, bomber og granater, at den Svenske Commendant Oberste Haar maatte overgive den med accord.»

Ikke mindre dramatisk i Drammens Tidende 30.3.1826, Nyeste Postefterretninger fra Udlandet: «Denne Gang forlyder ikke et Ord, hverken fra Tyrkiet eller Grækenland, naar undtages en Skrivelse fra Ithaka, i hvilken man udtrykker sin Bekymring for det betrængte Mesolongi og spørger. ‘hvad skal der blive af denne ulykkelige Plads, der indeslutter 13000 Flygtninge, Qvinder, Børn og Oldinge, saafremt den ikke faaer ny Undsætning? Kanonerne dundre uophørlig imod den, medens en Hagel af Bomber og Granater ødelægger dens Indre.’» Dette var midt i den greske frigjøringskrigen og byen Mesolongi var beleiret av tyrkiske styrker for tredje gang. Tre uker etter meldingen i Drammens Tidende, og tett på ett år etter beleiringens begynnelse, endte det hele i et spektakulært utbruddsforsøk hvorav nær hele befolkningen ble skutt, trampet ned, druknet, sprengt eller henrettet. Byen ble brent og tre tusen avhugde hoder satt opp på muren. Mesolongi var ellers byen hvor Lord Byron døde av en forkjølelse to år tidligere.

For en litt lystigere anvendelse, og der humoren tar over frasen, kan man vende seg til Henrik Wergelands skuespill Stockholmsfareren No. 2 (1837), hvor vi finner de svenske karakterene Baron Bombenundgranatenstråle og ikke minst hans kone, Baronesse Ursula Barbara von Bombenundgranatenstråle, «en høi, gammelagtig Pige med Ørnenæse og Anlæg til Knebelsbarter». Svensk snobb og adel får så hatten passer, men Studentersamfunnet våget ikke oppføre stykket etter all skandale som hadde kommet i kjølvannet av forløperen samme år. Wergeland meldte seg rasende ut av foreningen, og jeg håper han ropte nettopp «bomber og granater!» i prosessen.

Heretter levde tospannet parallelt som en generell beskrivelse av sprenglegemer og verdens uhumskheter, og et generelt interjeksjonsuttrykk, gjerne som en overdrivelse som i W.S. Dahl, Den politiske situation (1888, s. 11): «medens det paa den anden side hagler ganske eftertrykkeligt mod [regjeringen] med bomber og granater fra en stærk fylking inden dens eget tidligere parti». Ikke sjelden blir det lagt i munnen på en gammel militær, som i Glommendalen 19.6.1895: «Majoren spærrede Øinene vidt op. ‘Bomber og Granater!’ raabte han, min Herre, vil De sulte ihjæl?»; Ejnar Schroll, Kapergasten (1938 s. 46): «Bomber og granater, det var i grevens tid vi kom oss avsted»; Gunnar Øi, Signalet på odden (1975, s. 56): «‘Bomber og granater!’ stønnet Kommandøren. ‘Hva kan man stille opp mot slikt?’»

Jeg tviler på at noen i dag (hvis noen sinne) benytter uttrykket i virkelig tale, uten –kanskje – humoristisk. Likefullt gir det nær 9000 treff på frasesøk i Google.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

.

.

Reklamer
Bomber og granater!

En besnærende tanke

kittelsen 1896 lensmanden 2.PNG

engelsk: an alluring thought; tysk: ein verlockender Gedanke

Ordet besnære kommer av fange i snare, og er i seg selv dermed et bilde. Kalkar har eksempelet «besneries aff allehonde frestelser» fra Caspar Huberinus, Om Guds grumme straff oc wrede (1543). En tanke som oppfattes besnærende, fanger deg altså i en felle, men det brukes kun positivt. Det ligger sjelden noe mer i det enn at en tanken eller ideen virker forlokkende. Ordet fengslende ligner i så måte.

Kierkegaard er nær på uttrykkets innhold i Enten – Eller (1843, s. 220): «Lader os styrke vor Tanke, væbne den mod Ørets Besnærelse.» Mye er jo besnærende, som det som ble lansert som folkeforsikringen, her i avisen Kysten 5.8.1903: «Det er en besnærende Tanke dette at gjøre et Forsøg paa at skaffe alle dem, hvis Erhvervsevne svigter, en Pension, stor nok til nødtørftigt Underhold.» Det er lett å glemme at vi ikke alltid har hatt et sosialt nett i landet. Heldigvis ble det ikke med tanken.

Tanken på et konvensjonelt arbeidsliv er derimot ikke nødvendigvis besnærende, som for Peter Wessel Zapffe i Jørgen Haaves biografi Naken under kosmos (1999, s. 90): «Tenk om han kunne leve av den typen arbeid som han hadde nedlagt i forbindelse med hundreårsminnet for Henrik Ibsen … Det var en besnærende tanke.» Zapffe hadde fem år tidligere avlagt sin juridiske embedseksamen, men med tanke på at han hadde skrevet den på rim, var det ikke helt unaturlig at han så for seg et noe annerledes liv.

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Lensmanden 1896

.

En besnærende tanke

Lykkens pamfilius

THE TRUMPET AND THE BASSOON Rowlandson 1796

engelsk: favourite of fortune, a lucky bird; tysk: Glückskind

En som har hellet med seg, begunstiget av lykken. Pámphilos er et mannsnavn som skal bety den som er elsket av alle, eller kanskje heller alles venn, av gresk pan, alt, alle og philein, venn. Det dukker opp i komedien Andria av Menander (død ca. 290 fvt.), som bare finnes som fragmenter (se T.B.L. Webster An Introduction to Menander s. 116). Vi kjenner bedre Andria av Terents (166 fvt., og oversatt av Mentz Rynning i 1755), en forviklingskomedie der den vakre og elskelige Pamphilus er en av hovedpersonene, som mot farens vilje til slutt får gifte seg med sin Glycerium, og man kan regne med at han følte seg som en heldiggris. Terents sier selv i fortalen at han har basert stykket på Menander (samt på Perinthia, et annet stykke av samme). I tillegg dukker navnet opp i Terents’ Hecyra og i den noe eldre Plautus’ Stichus, der det både er en Pamphilus og en Pamphila.

Pamfilius knyttet til lykkens, finnes i Axel Smiths Trysilds Beskrivelse (3. del i Jacob Rosted (red.), Topographisk Journal for Norge, 23. hefte, 1798, s. 140): «I 10 af disse 20 Aar lade vi nu först vor Bonde blive en Lykkens Pamphilius; thi han gjör i disse Aar den Fremgang med sit Brug og Handtering.» ODS har en henvisning til en enda eldre anvendelse i B.W. Luxdorphs oversettelse av Voltaire, Den ryggesløse eller forlorne Søn fra 1750/1776 (uttrykket står ikke i Voltaires original, L’Enfant prodigue). Mange funn er det dog ikke før rundt midten av 1800-tallet, da typisk som i Rolf Olsens skuespill, Salonen, eller Intrigen i Kræmmerhuset (1848, s. 7): «Villing: O, du Lykkens Pamfilius! / Wassermann: Ung, Smuk og Dannet, min Ven! Men det Sidste er Hovedsagen, thi Ungdom veed du er Tant, og Skjønhed skaffer bare Bryderi». Man kan anta at en dannet trysilbonde må ha hatt alt lagt til rette for et liv i syvende himmel.

Men i Moths ordbok fra ca. 1700 finner man noe helt annet: «Pamfilius eller pampert/en/Er klever knegt i kortspil og iblant alle fire knegte». Kortsammenhengen kan bekreftes på oppslaget Pamphilius i Johann L. Frisch’ Teutsch-Lateinischen Wörterbuch (1741): «in einer Art der Charten-Spiele, der vornehmste Trumph, folium ludi primarium». Også på engelsk knyttes navnet til kortspill. I Shipleys Dictionary of Early English (1955), på oppslaget pam: «French pamphile was the name of the card game, also the knave (Jack) of clubs, the highest card in the game … Thence the abbreviation pamphie, pawnie, pam», og en henvisning til lanterloo, som var det vanlige navnet på dette spillet. OED oppgir «Pam at Lanterloo» som kjent fra 1685. Vi finner spillreferansen videre hos Holberg i Epistler Tomus II, ep. 117 (1748, s. 159): «Pamphilius for Exempel er et Kort af stor Importance udi Lanter». Lanter kunne, som de fleste kortspill, ha pengeinnsats. Det er kanskje ikke så rart om kortet som trumfet alt var elsket av alle, og man følte seg som en lykkens pamfilius hvis man trakk det.

Det er et tredje spor for dette uttrykket, nemlig et latinsk skrift muligvis forfattet i England (eller Frankrike eller Spania, teoriene spriker) på 1100-tallet ved navn Pamphilus de amore, ev. Pamphilus, seu de Amore, en ganske ordinær kjærlighetsfortelling med lykkelig slutt. Den hadde enorm suksess, ble oversatt til de fleste europeiske språk, sågar til gammelnorsk som Pamphilus ok Galathea, antageligvis rundt 1250 i hoffet til Håkon Håkonsson (han som to birkebeinerne skal ha fraktet på ski over fjellet), jf. Ludvig Holm-Olsen 1940, s. 8: «Pamphilus ble i løpet av kort tid et kjent og populært verk. Alt i begynnelsen av 13. hå. var det så berømt at alle som vil gjelde for å være beleste, måtte ha kjennskap til det». Dette lille skriftet om kjærlighetens pamfilius har faktisk gitt opphav til ordet pamflett, først i engelsk fra slutten av 1300-tallet (Etymonline) som navn på alle småskrifter i løse permer, og mer hjemlig, nevnt i 1726 i Nye Tidender om lærde og curieuse Sager (Wielandt (red.), s. 780). Antageligvis var det ikke noe romantisk eller lykkelig innhold, men den ytre likheten, som kort skrift og løsblad, som knytter den politiske, polemiske eller satiriske pamfletten til kjærlighetsfortellingen fra middelalderen. Pamfilius har også gitt navn til en familie spinnveps (pamphiliidae), uten at det er opplagt hva som berettiger en slik lykke hos dem.

Det engelske oversetterforslaget lucky bird er forresten godt innarbeidet i norsk som lykkefugl, eller lukkefugl i Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850), og igjen i Knud Knudsens Unorsk og norsk (1881), der han faktisk syntes vi trengte et avløserord for (Lykkens) Pamfilius. Lykkefugl er å se alt i Knud Leems hovedverk om samene fra 1767 (s. 504). I dag er det vel oftere grisen vi sammenligner den heldige med (heldiggris, griseflaks osv.) – uvisst hvorfor at det å ende som juleribbe skal være noen avløser for kortstokkens vinner, eller den som triumferer i kjærlighet.

lykkens pamfilius Kjempegevinsten fra WD's DD 1934-1999 s. 299.PNG

* Illustrasjoner: Thomas Rowlandson, The Trumpet and the Bassoon, 1796; nederst: uttrykket videreføres til nye brukere i Walt Disney’s Kjempegevinsten, Donald Duck 65 år 1934–1999 s. 299

.

Lykkens pamfilius