Lykkens pamfilius

THE TRUMPET AND THE BASSOON Rowlandson 1796

engelsk: favourite of fortune, a lucky bird; tysk: Glückskind

En som har hellet med seg, begunstiget av lykken. Pámphilos er et mannsnavn som skal bety den som er elsket av alle, eller kanskje heller alles venn, av gresk pan, alt, alle og philein, venn. Det dukker opp i komedien Andria av Menander (død ca. 290 fvt.), som bare finnes som fragmenter (se T.B.L. Webster An Introduction to Menander s. 116). Vi kjenner bedre Andria av Terents (166 fvt., og oversatt av Mentz Rynning i 1755), en forviklingskomedie der den vakre og elskelige Pamphilus er en av hovedpersonene, som mot farens vilje til slutt får gifte seg med sin Glycerium, og man kan regne med at han følte seg som en heldiggris. Terents sier selv i fortalen at han har basert stykket på Menander (samt på Perinthia, et annet stykke av samme). I tillegg dukker navnet opp i Terents’ Hecyra og i den noe eldre Plautus’ Stichus, der det både er en Pamphilus og en Pamphila.

Pamfilius knyttet til lykkens, finnes i Axel Smiths Trysilds Beskrivelse (3. del i Jacob Rosted (red.), Topographisk Journal for Norge, 23. hefte, 1798, s. 140): «I 10 af disse 20 Aar lade vi nu först vor Bonde blive en Lykkens Pamphilius; thi han gjör i disse Aar den Fremgang med sit Brug og Handtering.» ODS har en henvisning til en enda eldre anvendelse i B.W. Luxdorphs oversettelse av Voltaire, Den ryggesløse eller forlorne Søn fra 1750/1776 (uttrykket står ikke i Voltaires original, L’Enfant prodigue). Mange funn er det dog ikke før rundt midten av 1800-tallet, da typisk som i Rolf Olsens skuespill, Salonen, eller Intrigen i Kræmmerhuset (1848, s. 7): «Villing: O, du Lykkens Pamfilius! / Wassermann: Ung, Smuk og Dannet, min Ven! Men det Sidste er Hovedsagen, thi Ungdom veed du er Tant, og Skjønhed skaffer bare Bryderi». Man kan anta at en dannet trysilbonde må ha hatt alt lagt til rette for et liv i syvende himmel.

Men i Moths ordbok fra ca. 1700 finner man noe helt annet: «Pamfilius eller pampert/en/Er klever knegt i kortspil og iblant alle fire knegte». Kortsammenhengen kan bekreftes på oppslaget Pamphilius i Johann L. Frisch’ Teutsch-Lateinischen Wörterbuch (1741): «in einer Art der Charten-Spiele, der vornehmste Trumph, folium ludi primarium». Også på engelsk knyttes navnet til kortspill. I Shipleys Dictionary of Early English (1955), på oppslaget pam: «French pamphile was the name of the card game, also the knave (Jack) of clubs, the highest card in the game … Thence the abbreviation pamphie, pawnie, pam», og en henvisning til lanterloo, som var det vanlige navnet på dette spillet. OED oppgir «Pam at Lanterloo» som kjent fra 1685. Vi finner spillreferansen videre hos Holberg i Epistler Tomus II, ep. 117 (1748, s. 159): «Pamphilius for Exempel er et Kort af stor Importance udi Lanter». Lanter kunne, som de fleste kortspill, ha pengeinnsats. Det er kanskje ikke så rart om kortet som trumfet alt var elsket av alle, og man følte seg som en lykkens pamfilius hvis man trakk det.

Det er et tredje spor for dette uttrykket, nemlig et latinsk skrift muligvis forfattet i England (eller Frankrike eller Spania, teoriene spriker) på 1100-tallet ved navn Pamphilus de amore, ev. Pamphilus, seu de Amore, en ganske ordinær kjærlighetsfortelling med lykkelig slutt. Den hadde enorm suksess, ble oversatt til de fleste europeiske språk, sågar til gammelnorsk som Pamphilus ok Galathea, antageligvis rundt 1250 i hoffet til Håkon Håkonsson (han som to birkebeinerne skal ha fraktet på ski over fjellet), jf. Ludvig Holm-Olsen 1940, s. 8: «Pamphilus ble i løpet av kort tid et kjent og populært verk. Alt i begynnelsen av 13. hå. var det så berømt at alle som vil gjelde for å være beleste, måtte ha kjennskap til det». Dette lille skriftet om kjærlighetens pamfilius har faktisk gitt opphav til ordet pamflett, først i engelsk fra slutten av 1300-tallet (Etymonline) som navn på alle småskrifter i løse permer, og mer hjemlig, nevnt i 1726 i Nye Tidender om lærde og curieuse Sager (Wielandt (red.), s. 780). Antageligvis var det ikke noe romantisk eller lykkelig innhold, men den ytre likheten, som kort skrift og løsblad, som knytter den politiske, polemiske eller satiriske pamfletten til kjærlighetsfortellingen fra middelalderen. Pamfilius har også gitt navn til en familie spinnveps (pamphiliidae), uten at det er opplagt hva som berettiger en slik lykke hos dem.

Det engelske oversetterforslaget lucky bird er forresten godt innarbeidet i norsk som lykkefugl, eller lukkefugl i Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850), og igjen i Knud Knudsens Unorsk og norsk (1881), der han faktisk syntes vi trengte et avløserord for (Lykkens) Pamfilius. Lykkefugl er å se alt i Knud Leems hovedverk om samene fra 1767 (s. 504). I dag er det vel oftere grisen vi sammenligner den heldige med (heldiggris, griseflaks osv.) – uvisst hvorfor at det å ende som juleribbe skal være noen avløser for kortstokkens vinner, eller den som triumferer i kjærlighet.

lykkens pamfilius Kjempegevinsten fra WD's DD 1934-1999 s. 299.PNG

* Illustrasjoner: Thomas Rowlandson, The Trumpet and the Bassoon, 1796; nederst: uttrykket videreføres til nye brukere i Walt Disney’s Kjempegevinsten, Donald Duck 65 år 1934–1999 s. 299

.

Lykkens pamfilius

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *