Latin for til sakene.
Uttrykket brukes gjerne i sammenhengen legge noe ad acta, altså å legge noe til filen, men egentlig i betydningen i skuffen, til side, arkivere, henlegge.
Eksempelvis ser man i Robert Musils Mannen uten egenskaper (1930, norsk oversettelse 2000, s. 199): «men vi må dessverre legge alle slike individuelle forslag ad acta, ellers kommer vi aldri til målet». Videre Gordon Hølmebakks forord i Agnar Mykle Mannen fra Atlantis (Brev og annen prosa bind 1, 1997, s. 9): «Det ville være en uoverkommelig oppgave å etablere en fortegnelse over hvilke av disse brevene som faktisk ble sendt, men meget taler for at de fleste ble lagt ad acta etter nedskrivningen».
Den eldste bruken ser ut til å ha brukt det mindre billedlig, Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegialbreve for Danmark og Norge. 5:2 (1787, s. 315) fra 17. november 1759: «en fortegnelse paa de Vare, som skal auctioneres […] bør lægges ad acta», og tilsvarende i et annet tidlig eksempel i Tronhiem Adresse-Contoirs Efterretninger 21.6.1776: «i Henseende til Boets Udgield, er mange Fordringer mig indløbne, som da skal skal blive taget ad Acta».
Ad acta har dermed gått fra å bety å bli inkludert til å bli lagt bort. Akkurat når skiftet skjedde er litt vanskelig å avgjøre, men det er i hvert fall slik å forstå i Morgenbladet 8.3.1833: «Beleiringsloven, uden hvilken Conseils-Præsidenten paastod ikke at kunde leve, er igaar i Pairskammeret foreløbigen lagt ad acta, for at gjøre Plads for andre Discussioner».
Man kan lett se for seg at det var det en byråkratisk eufemisme: «dine anførsler er lagt ad acta», dvs. i skuffen. Praktisk i møte med kverulanter, vil jeg tro.