engelsk: the old Adam; tysk der alte Adam
Menneskets syndige natur, også brukt om feil og uvaner man ikke klarer å endre.
Antageligvis er uttrykket utbredt fra Martin Luther, han bruker det i hvert fall i sin lille katekisme (1529): «Was bedeutet denn solch Wassertaufen? Es bedeutet, daß der alte Adam in uns durch tägliche Reue und Buße soll ersäuft werden und sterben mit allen Sünden und bösen Lüsten»; På norsk (fra Lutherskrifter): «Dåpen skal minne oss om at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot og dø med alle synder og vonde lyster.»
I Petter Dass’ versifisering (utgitt i 1714) lyder det «Den gammel Adam døer, / Den anden Adam os retfærdig giør, / Saa fødes Folk paa ny / I hver en Stæd og By». Det er allerede å finne som begrep i oversettelsen av Veit Dietrich (en venn av Luther) fra 1556, Passio: «det er, det Kaarss som wi bære, tien der til, at den gamle Adam kand befuaris spægis oc undertryckis, oc synden forhindris oc affueries.»
Ifølge C.A. Tuczay (2017, s. 136) er likevel begrepet å finne allerede i et dikt av Sidonius Apollinaris fra 465. «Free from sin thou didst become an ample ransom for sinners, and thou, the new Adam, didst by dying pay the price and snatch the Old Adam from death», som det heter i W.B. Andersons oversettelse.
Det er nok ikke det mest hverdagslige uttrykket lenger, men gir overraskende mange treff i nyere skrifter digitalisert på Nasjonalbiblioteket. Her f.eks. fra Tore Renbergs En god tid (2000): «Men dette var ingen kjærlighet med personlig retning, den så seg ikke ut et bestemt menneske, og bedriften var såvisst ikke drevet av den Gamle Adam.»
* Illustrasjon: James Gillray 1886
Oppdatert 6.11.2018: Tilføyd informasjonen om Apollinaris.