At snørr kan blande seg i barten, er opplagt for alle som har en slik og har vært forkjølet, eller om man har sett skiløpere med hår på overleppa i en heseblesende tremil gjennom skogen. Man ønsker naturlig nok ikke snørr i barten, og det er et poeng å holde det unna. Betydningen er selvfølgelig å kunne skjelne mellom hva som er hva i en diskusjon, det vil si hva som er relevant eller det å holde forskjellige saker separert fra hverandre. Det glir ofte over i en verdivurderende mening (viktig og uviktig) glidende mot, og kanskje påvirket av, de nære slektningene å skille skitt og kanel og klinten fra hveten.
Talemåten har ikke så veldig lang dokumenterbar historie. Tilsynelatende er det først på trykk i Dagbladet 2.12.1972 (s. 29) «I veispørsmålet vil den neppe ha noen betydning, og bygdefolket bør prøve å holde snørr og barter hver for seg.» Men kanskje dette med snørr har gjort at man ikke syntes det egnet seg helt på trykk, i alle fall kan man lese i Bjørn Arnold Rørholts Amatørspionen «Lerken» (1985, s. 27): «Vi må ha orden i systemet. ‘snørr og barter hver for seg’, som min bestemor sa.» Rørholt, som her skriver om hendelser under Andre verdenskrig, var født i 1919. Nå sier han ikke noe om når han skal ha hørt bestemoren si dette, men om vi skal tro ham på dette, må det nok vært lenge før 1972.
Den mangeårige utenrikskorrespondenten Joar Hoel Larsen skriver i Latin-amerikanske bilder (1997, s. 576) om viktigheten av at nyhetsmediene har opplyste folk med kunnskap og lokal innsikt som korrespondenter i utlandet. Det må til for å kunne «tolke eller sile strømmen av informasjon […] Men det fordrer at mediene har folk som får anledning til å bygge seg opp erfaringer og rutine, slik at journalisten kan skille snørr og barter på vegne av lesere, lyttere og lisensbetalere.» Petter Brubakk, næringspolitisk direktør i NHO, skriver i et innlegg i Aftenposten 25.2.2014: «Igjen raser debatten om formuesskattens virkninger, og igjen unnlater man å skille mellom snørr og barter. Debatten preges i for stor grad av det innlysende faktum at de som betaler formuesskatt har formue.» Helt uten å ta stilling til noen av sakene, må det bemerkes at felles for disse snørrbarteskillerne er at begge representerer sine egne interesser i tekstene, og har snørret rennende langt ned i egen bart.
[…] Skille mellom snørr og barter […]