engelsk: separate the wheat from the chaff; tysk: die Spreu vom Weizen trennen
Klinte er en vakker blomst i nellikfamilien som ifølge en artikkel på forskning.no trivdes godt i den nitrogenrike jorden sammen med kornslagene våre. Frøene var avhengig av å bli høstet og sådd ut igjen siden de ikke tålte den norske vinteren så godt. Verre var det at klinte er giftig og forårsaker oppkast og magesmerter. Det er funnet spor av den i landet siden vikingtid, men regnes som en innvandrer fra den tid. I dag er den tilnærmet utryddet og rødlistet i Norge.
I Fredrik Skagens Når sant skal sies (1993, s. 12) står det om avisredaktører at det er et «menneske som skiller klinten fra hveten og trykker klinten.» Uttrykket skal altså beskrive det å skjelne godt fra dårlig, brukbart fra ubrukelig og forklare avisdøden i vår tid. Det er en språklig videreutvikling av en parabel som Jesus forteller i Matteus 13,25 flg., selv om akkurat setningen ikke finnes der.
I Christian IIIs bibel (1550) lyder det «Himmerigis rige lignis ved it Menniske, som saade god Sæd i sin Ager. Oc der Folckene soffue, kom hans Fiende, oc saade Klinte blant Hueden, oc gick bort.» Tjenerne spør så om de skal luke ut denne klinten, men får beskjed om å la den vokse, så man ikke feilaktig også rykker opp hveten, og heller fjerne den når den er moden, binde den i bunter og brenne den, før hveten samles på låven.
Fra dette dukker det opp hos Peder Laale på 1300-tallet (nr. 792): «Offte voxer klinte effter Hwede seed» med latinekvivalenten «Post frumenta sata fit sepe nigella renata». Christiern Pedersens kommentar (fra 1515) til Laales ordspråk knytter det an til evangeliet, men forsterker ellers den upresise gjengivelsen med relativistisk bekreftelse av at nigella er skadelig som klinte og at den «gjenfødes etter hvetesæd» (i Matteus og i virkeligheten var problemet tvert imot at de vokste sammen). Nigella sativa (svartkummen) er dessuten et utmerket krydderfrø, selv om det muligvis ikke er velkomment i hveteåkeren. Uttrykket hos Laale virker ikke å ha samme betydning som vårt, men viser at lokaliseringen av planten i Skandinavia som klinte går tilbake til før bibelen ble oversatt under reformasjonen (se tilsvarende det svenske Laale-håndskriftet fra 1400-tallet).
Klinte er altså en lokal tilpasning av bibelteksten. På tysk har det siden Luthers bibel vært Unkraut, altså ugress, som fienden (uklart av hvilken grunn) sår, og slik ble det også i oversettelsene i Norge fra 1930. De engelske oversettelsene har hatt sine egne problemplanter. Fra Wycliffes bibel (1395) og senere var det oftest taris/tares, fôrvikke, som er en harmløs plante i erteblomstfamilien. Muligvis er det ment en annen giftig plante, nemlig svimling (lolium temulentum), og som vokste godt blant korn og forårsaket lammelser. På fransk, der uttrykket lyder séparer le bon grain de l’ivraie, er ivraie det samme som svimling, og tilsvarende i italiensk og portugisisk m.fl.. For øvrig ble rajgræs, som dette heter på dansk, benyttet i den danske bibeloversettelse fra 1948. I Vulgata fra 405 er ordet zizania, tilsvarende den greske (NA28) ζιζάνια. Dette blir gjerne forklart som svimling, men i dag er zizania navnet på det som gjerne markedsføres som villris. For alt jeg vet kan det like godt være nettopp for å få overensstemmelse med eldre bibeltekster, siden både norske, svenske, danske, tyske og etter hvert Standard English Version holder seg til ugress, og i andre tekster heter svimling ebriacus på latin.
Hvorfor man skal mene en annen plante enn det man skriver, er ganske ubegripelig med mindre plantenavnene har flyttet rundt på seg og skiftet om fra tid til annen, hvilket er mulig, men svært frustrerende. Særlig synes jeg det blir rimelig upresist når det skal forstås som hvem som skal bli med gud på låven, og hvem som skal brenne sammen med djevelen. Svimling ligner i hvert fall på hvete før den blomstrer, og må ha vært en plage. Som klinte er også denne nær på utryddet i Norge i dag. Parabelen trenger antagelig ikke en spesifikk plante, den fungerer uansett med noe som gir negativ resonans.
Det er forunderlig at flerfoldige språk basert på lokale tilpasninger har tatt til seg et helt overensstemmende bibelsk uttrykk som egentlig ikke står i Bibelen, selv om det for så vidt er lett å utlede. Mer forunderlig er det likevel at den engelske og tyske ekvivalenten til talemåten blander inn et annet element, nemlig chaff/Spreu, agn, et skjellformet blad rundt aksen: separate the wheat from the chaff/die Spreu vom Weizen trennen. Som vel er det man gjør når man tresker. Om man skiller snørr fra barter, ser man at det er helt det samme: Også dette kommer fra Matteus, men 3,12, der Johannes Døperen forkynner om Jesus (eller «han som kommer etter meg»): «Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner». I Bibelselskapets nettutgave er det en henvisning her til kapittel 13, det er da også åpenbart.
J.C. Sneedorffs Den patriotiske Tilskuer nr. 307/308 (1763, s. 573) har så vidt jeg kan se den første ikkebibelske anvendelsen av uttrykket, selv om det her blir mindre billedlig fordi han faktisk bruker det om praktisk åkerdyrkning. «De gode Virkninger tilskriver jeg Forsynet. Det er den alene, som giver Vexten til alt, hvad Mennesket saaer. Det er den, som adskiller Klinten fra Hveden; thi den gode og onde Sæd er alt for blandet i vores Natur til at vi selv ganske kunne adskille dem.» Det er jo det rene vås, men man må skjelne skitt og kanel i Sneedorffs opplysningsskrifter, og da er det også en god del kanel.