engelsk: go down the drain (be in Davy Jones’s locker); tysk: den bach runter gehen (von der See verschlungen werden)

Nedenom og hjem er et uttrykk for at noe går dårlig, et foretak som går konkurs eller foretagende som mislykkes totalt. Flere ordbøker gir også definisjonen å drukne. De eldste funnene av talemåten er ditto på en eller annen måte relatert til sjøen. I Grundtvigs Saxo (vol. 3, 1822, s. 221) blir det ytret ombord i en båt at: «ja jeg er ikke saadan en Lykkens Kjæle-Dægge som du, thi vilde jeg ikke gaae neden om og hjem, var jeg nød til at vende om i Tide.» Hos Steen Steensen Blicher i novellen Høstferierne (1840, s. 47) er det en skute som går «neden om og hjem» fordi skipsnissen har forlatt fartøyet (den hoppet over bord kvelden før). Det er også snakk om forlis i Charles Lever, Tom Burke (del 3, 1846, s. 353): «de andre, en to hundrede og halvtredsindstyve Stykker, tilligemed Capitainen og alle Officiererne, vare gaaede nedenom og hjem».

Man kan da se det som en eufemisme, eller nesten som et noa-begrep, og muligvis med litt galgenhumor, når man sier om noen som forliser eller drukner at de er gått nedenom og hjem. Uttrykksmåten å gå nedenom fungerer i samme betydning, men det kan godt være en ren forkortelse. Samtidig er det lett å trekke tråden til dødsrikets plassering i retningen nedover, som man for eksempel ser i den lignende formuleringen nord og ned.

Uttrykket er utbredt om alt som går i hundene, ikke bare drukning og forlis. I Kjell Askildsens roman Kjære, kjære Oluf (1974) finner vi en replikk som viser typisk bruk: «Så du mener kanskje at fiskerne og hele landet skal gå nedenom og hjem mens de venter på at stormaktene skal bestemme at det nok ikke kan bli noen femtimilsgrense, er det det du mener?» Olav Angell oversatte Charles Bukowskis selvbiografiske klassiker Ham on Rye (1982) til Nedenom og hjem (1993), vel mer som en generell beskrivelse av innholdet enn den vriene originaltittelen.

Likevel er det etter all sannsynlighet en ganske konkret opprinnelse for uttrykket. Det finnes nemlig først i en av de klassiske molbohistoriene; «Jerngryden og Manden, som gik nedenom og hjem» (som handler om drukning). Her dykker molboen fra en båt etter en mistet gryte og kommer ikke opp igjen, mens de gjenværende i båten konkluderer med at vedkommende har funnet en vei nedenom og hjem for å komme dem i forkjøpet til maten. Molbohistoriene ble først samlet og nedskrevet av Christian Elovius Mangor i 1771. Hverken denne eller nyutgivelsene i 1780 og 1807 er å oppdrive, men Jerngryden kan leses i Fausbølls 1862-utgave. Denne molbohistorien er beviselig  fra før Mangor, for den er referert av R. Nyerup i Almindelig Morskabslæsning i Danmark og Norge igjennem Aarhundreder fra 1816 («Manden som gik nedenom hjem» i Mangors 1780-utgave), og det omtales en enda eldre versjon versifisert av C.F. Wadskiær i 1744, hvor siste strofe lyder «Han vide maa en Vej, som falder mere nem, / Og neden om er rejst med Gryden forud Hjem».

Man vet ikke hvor lenge man har fortalt historier om de tomsete molboene, men de er del av en europeisk tradisjon, og enkelte av fortellingene går igjen med lokale tilpasninger i forskjellige regioner. I England har de flere slike lokaliteter, men bruker særlig the Wise Men of Gotham. I Tyskland er blant mange de fiktive Schildbürger kjent siden folkebøkenes tid. I Sverige er det kälkborgare i Kälkestad som fornøyer, men hos svenskene utviklet dette seg seg mer til spissborgeridioti.

Historiene var såpass populære i Norge at molbo er blitt eponym for tosk også her. Eksempelvis ble en lov som forbød anvendelse av prevensjon (og et par bøker om emnet) døpt molboloven av avisene (visstnok først av Dagbladet) i 1891. Loven ble også kalt Lex Oftedaliana etter presten og stortingspolitikeren Lars Oftedal som ivret for den. Oftedal måtte (nesten selvfølgelig) samme høst fratre sitt embete på grunn av en sedlighetsskandale.

Oskar Braaten oversatte flere av de klassiske Molbohistoriene til norsk i 1923, da med ordvarianten nedom:

Gryten og mennene som gikk nedom og hjem
Da nogen molboer engang var en tur i byen, kom de innom kjøkkenet til en kjøpmann, med det samme piken hadde løftet en stor ertegryte av varmen. Gryten stod ennu og putret og kokte på gulvet, og dette syntes molboene var no av det rareste de hadde sett, og de blev stående og kope. En gryte som kunne koke uten varme, det måtte være noget for dem, som hadde så vanskelig for brensel. De spurte derfor kjøpmannen om han vilde selge gryten, og de betalte den i dyre domme og drog inderlig glade hjemover. De orket ikke engang vente med å prøve gryten til de kom hjem, nei, de måtte ha sig en ertegryte der de satt i båten. Så tok en av dem og dyppet gryten i sjøen efter kokevann, men til all ulykke glapp gryten fra ‘n og sank til bunns. Nå visste de ikke hvad de skulle ta sig til for å få igjen gryten. Men endelig blev det til det, at en skulde gaa ned og hente den, mens de andre lå stille og ventet. Javel, en av dem jumpet uti, men hvad det nu kunde komme av, så blev han så urimelig lenge borte, at de andre tok til å spekulere på hvad som kunde være i veien. Kanskje gryten var for tung, så han måtte ha hjelp til å få den op! Så hoppet en til uti, men han kom ikke op, han heller! Da de sa hadde ligget der og ventet i sju lange og sju brede, uten å begripe hvor det hadde blit av karene, var det endelig en som tok til orde: ‘Neimen om vi nå ligger her og venter lenger!’ sa han. ‘Det er soleklart at karene har gått nedom og hjem, for å komme før oss!’ – Jo, dette skjønte de allesammen nå! Og de tok til å ro av alle livsens krefter for å komme først – og de kom virkelig hjem før de to andre. –

* Illustrasjon: Ukjent, fra Viggo Fausbølls Beretning om de vidtbekjendte Molboers vise Gjerninger og tappre Bedrifter, 1862