Gå over bekken etter vann

engelsk: carry coals to Newcastle; tysk: Eulen nach Athen tragen

Uttrykket beskriver det å gjøre noe mer tungvint enn nødvendig, for eksempel søke noe langt borte når det også finnes ganske nærme. I J.L. Heibergs essay «Symbolik» (Kjøbenhavns Flyvende Post 1834) har forfatteren en fotnote der han hevder at det «kulturtrinn» folket i Danmark står på skyldes nær ene og alene «Holbergs aldrig høit nok vurderende Indflydelse paa Nationen. […] man overseer den uimodstaaelige Magt, som ligger i de tilsyneladende ubetydelige, trykte Papiirs-Blade, og gaaer over Aaen efter Vand, for at forklare de simple Følger af Skribenternes Herredømme.» Vi kan vel kanskje si at danskene ikke gikk over åen, men Skagerak etter akkurat Holberg, men det er en annen sak.

Uttrykket er nevnt i Maus Dansk Ordsprogs-Skat (1879, nr. 11 128), men kun med en definisjon og ingen kilder. I Morgenbladet 1.11.1846 klages det over at det skal opprettes en sivil etat for bro- og veivesen, når slikt allerede eksisterer i militæret: «Det er at gaa over Bækken efter Vand at ville organisere en egen Etat for i Fred at udøve alle de Funktioner, en allerede existerende har for Krigen». For akkurat ingeniørtroppene i Forsvaret kan man vel si at Svein Ellingsens lov som finnes i Gudmund Hernes, Hvorfor mer går galt (1981 s. 66) gjelder særskilt: «Det er lettere å gå over bekken etter vann når den ligger i rør».

Det er en del varianter med samme mening, men med andre eksempler, som «at bære vand til havet» hos Moth (ca. 1700), som også fungerer på tysk (Wasser ins Meer tragen), mens Rikard Nordraak nevner «at indføre sten til Norge» i et brev til sin far i 14. november 1861. Å bære ved til skogen fungerer fint på flere språk, igjen på tysk (Holz i den Wald tragen) og latin (ligna ferre im silvam), men vel har hatt mindre gjennomslag i Norge selv om det dukker opp av og til (for eksempel en drøm gjengitt av oversetter Erik Eggen i Horats utvalde dikt (1932, s. 4). Beslektet er det vanligere om å gi bakerens barn brød. «Ein skal inkje giva Bakarbarnet Braud», som det heter i Aasens Norske Ordsprog (1856, s. 121), og som har samme nyanse av et øverflødighetsprinsipp, som pussig nok ikke gjelder skomakerens barn (som som kjent har de dårligste skoene).

I oldtiden fungerte å bringe ugler til Aten på samme vis. Dette er fortsatt gjengs på tysk og har vært en del brukt også i Norge. Foruten i nedenfornevnte oversettelse, er det brukt av Ludvig Daae i Nogle nye Bidrag til den norske Kirkes Historie (1860, s. 1). I Ibsens Kejser og Galilæer (1873) spør fyrst Julian: «Er det vismands værk at føre ugler til Athen?» Uglen var et slags byvåpen for Aten, preget på attikas mynter og gudinnens Athenes hellige symboldyr, avbildet på byens tempel til hennes ære. Under hellenismen ble også Athene assosiert med den etruskisk/romerske gudinnen Minerva, som har gitt oss begrepet Minervas ugle, et symbol på visdom. Dessverre, kanskje, viser ikke idiomet å bringe/bære ugler til Aten til at det var så mye visdom i byen at det var unødvendig å bringe mer, men til at det var så mange ugler der siden de var preget på sølvmyntene. Det ble brukt allerede av Aristofanes i Fuglene (414 fvt.) i linje 301: τί φῄς; τίς γλαῦκ᾽ Ἀθήναζ᾽ ἤγαγεν; «Ei, hvem bringer Ugler til Athenens Stad?» idet en ugle presenteres i stykket. I linje 1106 brukes for øvrig ugler ganske tydelig i betydningen penger («Ugler skal Jer aldrig fattes»), se også Scholia Aristophanica. At scenen forgår i Nephelokokkygia (Tåkefuglborgen) langt fra Aten, sjenerer ikke dikteren. Hans landsmenn sitter på tilskuerbenken, bemerker oversetter F.L. Vibe (1856), og det hele handler selvfølgelig egentlig  om lokale forhold. Aristofanes syntes nok ikke det var nødvendig å gå over bekken etter ugler.

* Illustrasjon: Thomas Hood: The Comic Annual 1832
Gå over bekken etter vann

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *