Gå i hundene

engelsk: go to the dogs; tysk: auf den Hund kommen, vor die Hunde gehen

Det finnes et utall av forklaringer på dette uttrykket, men det behøver strengt tatt ikke være så komplisert. Den generelt lave vurderingen av hunden, som tidvis kommer til uttrykk i skjellsord og sammenligninger (hundeliv, bikkjekaldt), kan i seg selv forsvare at noe som går nedenom og hjem, går i hundene. Altså når ting går riktig dårlig, når planer feiler eller liv ødelegges, går det i hundene. 

Moth (1700) har registrert: «Hand er lenge siden i hûnde», og som fra latinoversettelsen innebærer at han er død. Mary Cecil Bay, i Aora St. Georg (1812, s. 512) gir dog litt tvil om begrepet er innarbeidet med den nåværende betydning, selv om jeg tror det godt kan tolkes slik: «Fordi det er ude med dem, de er gaaet i Hundene, er strøget sin Vei.» I den danske oversettelsen av Thomas Manns Josef og hans brødre (b.2, 2000, s. 224) er uttrykket mer å forstå som det å bli som en hund. Ingen steder ser jeg at det problematiseres det fremmedartede ved at man går i hundene. Man kan jo for så vidt også gå i barndommen, så hvorfor ikke?

I Tyskland, som har nærliggende formulering, nevnes som mulig forklaring et bergverksuttrykk der en tralle ble kalt die Hunt, som de som ikke lenger var sterke nok til å bruke sleggen måtte håndtere. Et beslektet uttrykk på tysk er fra hesten til eselet, vom Pferd auf den Esel kommen, der meningen er at det går fra bra til mindre gjevt (et dårligere trekk- og ridedyr), og videre at en hundevogn var ytterligere ned på rangstigen. En mer sannsynlig teori er at sønderskutte og dårlige bytter under jakten gikk til jakthundene. Etymonline synes å helle mot dette for den engelske varianten, og angir 1610 som år for første kjente bruk.

I Friedrich Kluges Etymologisches Wörterbuch der deutschen Sprache (1889, s. 149) trekkes uttrykket (auf den Hund kommen) til et uheldig terningkast fra romersk tid, med en veldig løs henvisning til Tacitus. Jeg har sett det flere steder, men blir vel ikke helt overbevist. Helt pussig er forklaringen som blant annet er gitt i ordboken til brødrene Grimm om at hengningsdømte røvere tilbake i tid bar en hund under armen på vei til galgen som et tegn på forakt for bøddelen, samfunnet og døden. Ytterligere blir det hos Grimm foreslått at visse kister eller bokser til å oppbevare penger i hadde en hundeillustrasjon i bunnen; når du skrapte bunn, var du altså kommet til hunden.

En teori (for engelsk f.eks. på phrases.org) er en mer bokstavelig opprinnelse, hvor mat som ikke ble ansett som bra nok som menneskeføde ble gitt til hundene, f.eks. hvis den var blitt litt dårlig. Derfra er det lett å overføre til noe som gikk til grunne. Danske ODS skriver noe tilsvarende, men merkelig spesifikt og bisart «egl.: blive ædt af hunde […] At gaae i Hundene, siges især om forsultne Dyr, som døe paa aaben Mark, og opædes af Hunde.» ODS beskriver rett før et tidligere uttrykk om å være i hunde, være død, og igjen «vel egl.: være ædt af hunde».

Med alle disse teoriene, som ingen egentlig lar seg verifisere, kan jeg ikke være dårligere enn at jeg lanserer min egen. I D. Henric Müllers Aandelige Spare-Timer, (bind 2, 1669, s. 35 Geistliche erquickstunden (ca. 1665)) er det et kapittel (Om Dødens U-viβhed) med en oppramsing av fyndigheter, deriblant: «Naar Jesabel sminker sit Ansict med falsk Purpur, da maa hun plutβelig blive til Hunde-Mad». Det lyder jo ikke særskilt logisk (ei heller så veldig fyndig). Videre trykket The London Review of Literature i 1775 et skuespill, Germanicus, A Tragedy hvor man kan lese: «they are painted Jezabels, and they who hearken to ’em, like Jezebel of old will go to the dogs; if you dare to look at ’em, you will be tainted, and if you speak to ’em you are undone.» Hva er det da med Jesabel og hunder?

Jesabel er den kvinneskikkelsen som får mest omtale i Bibelen, mer enn Eva og Maria tilsammen, og det er ikke noen positiv omtale, for å si det sånn. Det begynner i Første Kongebok 16,21 der Akab blir konge i Israel. Det var ikke bare at han gjorde de samme syndene som forgjengeren, Jeroboam, hadde gjort (og det var en særlig usæl konge), men «han giftet seg med Jesabel, datter til Etba’al, sidonernes konge, og gav seg til å dyrke Ba’al og kaste seg ned for ham». Altså får hun skylden for Israels konges avgudsdyrking i tillegg til å være (i seg selv utilgivelig) en fremmed og utlending (hun kom fra nabolandet rett nord for Israel, som på denne tiden var det nordlige av jødendes riker. Et eiendomsmeglersteinkast unna). Jesabel regnes både i Bibelen og særlig i etterfølgende litteratur som det syndigste og skrekkeligste kvinnemenneske og en skjøge, men begrunnelsene virker litt vikarierende for at hun har en annen religion og kommer fra nabolandet. Når kong Akab styrtes (i Andre Kongebok 9,30), blir hun da også utsatt for stor vanære: «de kastet henne ned, så blodet sprutet opp etter veggen og på hestene, som tråkket henne ned.» Deretter ble hun spist av hunder under bymuren, så da den nye kongen (etter å ha spist litt mat) kom i tanke på å gravlegge henne, var det bare skallen og noen bein igjen. Det er ganske bokstavelig. Hendelsen er hyppig omtalt og brukt som eksempel på hvordan det går synderinner: nemlig rett i hundene. Dette bakgrunnsforslaget kan selvfølgelig ikke bekreftes som opphav til talemåten, men er vel ikke dårligere enn andre, og en pussig variant man av og til ser, kastes til hundene, kan synes som utviklet fra denne fortellingen, hvis det ikke bare er en sammenblanding.

Det er dermed på sin plass å nevne at Camilla Collett skrev «Et velment Råd, til vore Partiførere hjemme» fra Paris i 1884 (Mod Strømmen. Ny Række 1885, s. 97): «Skulde noget kunne redde det franske Samfund fra at ′gå i Hundene’, som det hedder, så måtte det være dets Kvinder». Collett hadde sikkert rett, men rådet ble formodentlig også kastet ut av vinduet som hundemat.

 * Illustrasjon: Robert Seymour (1798–1836), 1835/1878
Gå i hundene

Kommentar til “Gå i hundene

Legg igjen en kommentar