Tusen og en natt

Diffust om alt eksotisk, særlig fra den nære orient.

Tusen og en natt er en arabisk samling av eventyr fra Midtøsten og Sørasia (hovedsakelig persiske, indiske og arabiske). De blir også referert til som Arabiske netter; for eksempel av Grundtvig i 1836 («Byzantiner og Araber»), og særlig på engelsk: Arabian Nights, som den første utgivelsen der het fra 1706.

Eventyrene er visstnok av hovedsakelig indisk opprinnelse, men versjonene vi har fått hit under dette navnet er tydelig lokalisert til den arabisk/persiske gullalderen og tiden rundt den store kalifen Harun al Rashid. Det er opplagt mer poetiske å telle nettene til 1001, og ikke bare runde av til 1000. De eldste utgavene vi har fra Syria benevnte den derimot «De 1000 nettene» («Alf layla», se Marzolph s. 222). Pussig nok er noen av de mest kjente eventyrene – f.eks. om Ali Baba og Aladdin – ikke med i de eldre, arabiske foreleggene av samlingen (de omtales derfor ofte som foreldreløse). De var likevel inkludert i den første europeiske utgaven, franske Antoine Gallands Les Mille et une nuits, contes arabes traduits en français (1704–1717).

Jens Schelderup Sneedorffs oversettelse av Voltaires Zadig forelå i 1759. I fortalen nevnes «Det var just paa den Tid Araberne og Perserne begyndte at skrive Tusend og en Nat, Tusend og en Dag, o. s. v.». Tusen og en dag må da være et slags kjedelig motstykke; Sjeherasad på kontoret, eller noe sånt. At det må ha vært en populær sjanger, kan man ane av formuleringen Peter Frederik Suhm benytter om en tysk utgivelse i annet bind av Tronhiemske Samlinger (1762, s. 131): «Historie der Sultanin aus Persien und ihrer Veziere, oder angenehme Türckische Historien von Chec-Zadé […] Er af samme Surdey som 1001 Nat.» Foruten at jeg elsker Suhms korte beskrivelse av en bok som av samme surdeig som noe annet, gir den tyske tittelen et illustrerende eksempel på hvordan alt tyrkisk, persisk og arabisk sauses sammen til noe romantisk-eksotisk orientalsk.

Litt tilsvarende synes jeg det fremstår i Claus Fastings Provinzialblade (nr. 33/1780, s. 258) der han omtaler Johann Timotheus Hermes’ store europeiske bestselger, Sophiens Reise von Memel nach Sachsen (1769–1773): «Sophies Reyse er med et ord en Roman, som bør bringe alle Robinsoner, Tusend og Een Nat, Frøken von Weisensøe, Albertus Julius, Lars Larsen Aagrups forunderlige Hendelser, og Efterretninger om Fangne i Tyrkiet samt deres gruelige Pinsler, med flere Uhyrer, i en evig Forglemmelse». Det er rett nok en beskrivelse på mer enn ett ord, men oppramsingen, hvor de fleste referansene ikke sier oss så mye i dag, viser likevel hvordan datiden vurderte Tusen og en natt.

Tusen og en natt er egnet ved sammenligninger, similer og stemningssettere. En anmeldelse av Tom Kristensens Hærverk i Arbeiderbladet 17. desember 1930 s. 6 sier at «enkelte av de ranglene han skildrer, er eventyrlige som Tusen og en natt», og vi antar automatisk at selv om vi vanligvis ikke forbinder fyllekuler med eventyr, så må det ha hendt mye spennende akkurat i disse. I Emilie Lorings I skyggen av en arv (1958, s. 15) brukes det til å beskrive stemningen: «Det er så rolig her. Men jeg føler meg stadig som i Tusen og en natt». Mens Mykle er Mykle når han skriver i Sangen om den røde rubin (1956, s. 263): «hennes vagina er et eventyr fra Tusen og en Natt».

Det er den åpenbare klisjé i Torbjørn Færøvik, India (1999, s. 220) der man leser at «de 400 maharajaene som hadde krysset tusen elver og fjell for å være til stede, var som hentet rett ut av Tusen og en natt». Det siste eksempelet knytter seg også til formuleringen tatt/hentet rett ut av et eventyr, som også er ganske vanlig med varianten tusen og en natt, for eksempel i Goethes Faust 2: «Si, hvilken vennlig skjebnemakt har tatt / deg hit – rett ut av Tusen og én natt?» («Welch gut Geschick hat dich hierher gebracht? / Unmittelbar aus Tausend Einer Nacht»).

 * Illustrasjon: ukjent, fra Asbjørnsen: Juletræet 1852
Tusen og en natt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *