Pent vær og strålende utsyn over havet. Hyppig brukt av båtfolk og hytteeiere av den heldige sorten.
Dette er andre strofe i Lillebjørn Nilsens Barn av regnbuen (1973), ofte bare kalt «En himmel full av stjerner». Sangen er en gjendiktning av Pete Seegers My Rainbow Race (1967) og strofen «One ocean lapping all our shore», og ble etter antall treff i skolebøker og sanghefter å dømme en ganske stor hit for Nilsen. I boken VG-lista 1958–1998 (1998, s. 35) fortelles at låten og albumet Portrett ga Nilsen «det brede gjennomslaget» og toppet listen i flere uker. Etter hvert er det også blitt en standardfrase for et fantastisk syn mot horisonten, helst en vindstille soldag; Noel Barber, Kvinnen fra Kairo (1989, s. 263): «Jeg vet nesten ikke om noe vakrere enn Den franske riviera, med fjellene og de små villaene på den ene siden, og med havet på den andre. Blått hav så langt du ser.»
Selv om formuleringen nok bør knyttes til denne sangen, er det lett å finne lignende uttrykk som er eldre, og det er vel heller ikke så merkelig. Fra Fridtjof Nansens dagbok 9. august 1896 ombord i Windward kan vi lese: «Vuggende på lange dønninger bare hav, det blå hav så langt øiet når». (Hentet fra Sørensen, Fridtjof Nansens saga 1931, s. 155.) Likeens i A. Holmsen, Geografisk lesebok – Australia (1925, s. 56): «Man får da se praktfulle landskaper, fruktbare sletter, høie fjell og det blå hav så langt øiet rekker».
