Ariadnes tråd

ariadnetheseus johhan ulrich krauss 1690

engelsk: Ariadne’s thread; tysk: Der Ariadnefaden

Ledetråd, rettledning. Noe som hjelper deg med å forstå eller finne veien, oftest i et resonnement, en kompleks problemstilling og lignende. Denne tråden indikerer også at det finnes en riktig løsning, en rett vei til målet.

Holberg skriver i sitt Første levnedsbrev fra 1728 (s. 210): «Filum  Ariadnes mihi imprimis erat Abadiæ Veritas Religionis Christianæ»; Som Ariadnes tråd hjalp meg særlig Abbadies Den kristne religions sannhet. Men han skrev det altså på latin. Talemåten kommer først til uttrykk på dansk hos Holbergs samtidige Christen Lassen Tychonius (død 1740), utgitt posthumt i 1756 (s. 209): «Deres Skiæbne er […] som en selsom Labyrinth, hvor hans Forsyn er den Ariadne-Traad, der leder dem igjennem alle Irrgange til saa salige Udgange». Tychonius’ skrifter er stort sett forglemmelige saker, men han er beæret med å bli gjort narr av et par ganger av Holberg, blant annet som magisteren i stykket Jacob von Thybo. Tychonius selv tok det svært ille opp, og fra annen utgave ble karakternavnet endret til Stygotius. Holberg la ikke dermed ballen død, men latterliggjorde den ømtålige lærde og dårlige fiksjonsleser i diktet Den Jydske Feyde med tydelig adresse.

Ariadnetråden er mange «trådlige uttrykks mor»; man kan anta at klisjeer som ledetråd, nøste opp tråden, miste tråden osv. stammer fra fortellingen om henne. Det gjør kanskje også diskusjonstråder og andre navigasjoner og dokumenterbare «tråder» som logisk kan følges uavhengig av garnnøster. Opprinnelsen er fra gresk mytologi. Og som så mange gode, gamle greske myter så begynner det med sodomi og overgrep.

I den minoiske kulturen (2000–1450 fvt.) var okser en viktig del av kultusen, noe som er tydelig å se på funn fra Knossos, som folkloren angir som kong Minos’ palass. Den mektige kong Minos var et resultat av at Zeus, i form av en okse, bortførte og voldtok den fønikiske prinsessen Europa (denne Europa blir vanligvis regnet som opphavet til navnet på verdensdelen). Zeus bragt henne til Kreta der hun fødte sønnen Minos. Minos giftet seg  senere med Pasifaë, som også hadde guddommelig opphav, og de fikk flere barn, blant annet den vakre Ariadne.

Minos gjorde krav på den kretiske tronen ved å hevde en gudommelig rett. Som bevis førte han at alt han ba Poseidon om, ville han få. Så satte han seg på stranden og ba om en flott, hvit okse, og opp av havet steg en flott, hvit okse. Avtalen han på si hadde gjort med havguden, var at han senere skulle ofre oksen tilbake – slik at det ble mer å regne som et lån. Isteden slapp han den fantastiske oksen ut på eget beite, og ofret et annet og mindre imponerende dyr. Poseidon ble naturlig nok ganske sur på Minos, og hevnet seg ved å forhekse hans kone, Pasifaë, til plutselig å kjenne et enormt begjær for stuten. Hun ba oppfinneren og mesterbyggeren Daidalos om å konstruere en treku med et skinn over som hun kunne gjemme seg inni, og slik ble oksen lurt til å bedekke og befrukte dronningen. Avkommet ble Minotauros, et fryktelig monster med kroppen til et menneske og hode til en okse. Minos fikk deretter Daidalos om å bygge en enorm labyrint ved eller under palasset, og her stengte de monsteret inne.

På denne tiden var Athen et lydrike under Kreta, og skattekravet ble nå at bystaten med jevne mellomrom skulle sende en last med syv unge menn og syv unge kvinner som offergaver og mat for Minotauros. Dermed var det behov for en helt (hērōs), og akkurat i disse dager drev Tesevs og løste opp i noen viderverdigheter i Athen. Frivillig eller muligvis under tvang endte han i hvert fall opp i skipet, som reiste med sorte sørgeseil, for å bli monstermat. Tesevs hadde avtalt med kong Aegos av Athen, som snurrig nok hadde vist seg å være hans virkelige far, at om han kom levende fra det skulle skipet føre hvite seil når det vendte hjem.

Fremme på Kreta ble Ariadne betatt av den unge helten, og avtalte å hjelpe ham mot at han tok henne med tilbake til Attika. Muligvis ved hjelp av Daidalos, som jo kjente labyrinten, ga hun Tesevs en løsning: i flere (stort sett senere) tradisjoner i form av et garnnøste som han skulle slippe ut på vei inn, og så enkelt nøste opp for å finne veien tilbake. Tesevs gikk deretter inn i labyrinten, drepte monsteret, nøstet seg tilbake og seilte av gårde med prinsessen. På veien over Egeerhavet stoppet de på Naxos, og Tesevs må ha gått grundig lei av Ariadne, kjærligheten kan i hvert fall ikke ha vært gjensidig, for mens hun sov stakk han likegodt fra henne og reiste hjem til Athen som ungkar. Og som skjødesløs slubbert glemte han også å heise de hvite seilene, med det resultat at kong Aegos antok sønnen var død og prompte tok sitt eget liv. For Ariadne gikk det likevel godt: Dionysos kom over henne på Naxos og tok henne til ekte, og selv om det må ha vært et slitsomt ekteskap (piker, vin og sang), tror jeg Tesevs ville vært verre.

Minos straffet for øvrig Daidalos for hans delaktighet i at Tesevs hadde kommet seg ut, og stengte ham og sønnen, Ikaros, inne i labyrinten (noen hevder det var den gamle historien om å hindre byggmesteren i å bygge noe tilsvarende flott for andre). Men det er uansett en annen klisjé.

Kildene til myten er mange og motstridende. Det ovennevnte er i hovedsak hentet fra Pseudo-Apollodorus’ Bibliotheca 3,8–11, Plutarks Vita 20,3–5 og Ovids Metamorfoser 8. I ellevte sang i Odysseen (320 flg.) er dette hva Homer lar oss få vite om Ariadne: «Faidra og Prokris kom frem og den deilige mø Ariadne, / datter av vismannen Minos. Tilforn ville Tesevs fra Kreta / ta henne med til sitt fjellkranste hjem, det stolte Atenai. / Dog gikk han glipp av sitt rov; ti Dionysos vidnet imot dem / og hun ble drept av Artemis’ pil på det omflytte Dia.» Det er altså en annen tradisjon. Hesiod utfyller derimot litt om Dionysos og Ariadne i Theogonien (ca. 700 fvt., l. 947): «Men Dionysus, den hårfagre guden fikk nå ta den lyse datter av Minos ved navn Ariadne til blomstrende hustru da hun ble frigjort fra dødens og alderens åk av Kroniden.»

Fra midt på 1700-tallet av er det mange som griper fatt i det allegoriske i myten, som dette diktet funnet i Graae (red.) Arier og Sange (1773, nr. 161), av ukjent forfatter: «I Labyrinthen Theseus vandred’ blind, / Saa famler jeg forvirret i mit Sind; / Ach! havde jeg kuns Ariadnes Traade, / At jeg min Trængsel kunde Bod paaraade!» Den slags.

Uttrykket knyttes ofte til tankenes vindinger: «En Ariadnetråd til et overgrodd tempel i hjernen», som det står i Kjærstads Homo falsus (1984, s. 179). Men bildet er brukbart på så mangt. I 1996 startet Gyldendal en bokserie kalt Ariadne, som skulle presentere filosofer, musikere, forfattere og forskere. Intensjonen var vel å trekke tråden mellom banebrytende ideer og nøste opp vår egen tid. Selv om det ble flere gode bøker, manglet det en rød tråd; serien gikk seg litt bort i seg selv og fant ikke veien ut.

Illustrasjon: Johan Ulrich Krauss, fra Die Verwandlungen des Ovidii ca. 1690

.

Ariadnes tråd

Kommentar til “Ariadnes tråd

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *