Gråte krokodilletårer

engelsk: to shed crocodile tears; tysk: Krokodilstränen weinen

Hyklersk sympati, falske tårer, uærlig gråt.

Krokodillen har sjelden, om noen sinne, en sympatisk rolle i fortellinger og folkemytologien. «O at enhver, som er Crocodilsk i Sinde, sin velfortiente Løn og Undergang maae finde», sier Anders Bording i Danske Mercurius fra  september 1669. Selv ikke tårene deres skal tolkes forsonende. «Wie der Krokodil weint, wenn er einen zu fressen meint», som Georg Rollenhagen skrev i Froschmeuseler (1595). Krokodillene sies nemlig å gråte mens den spiser – av sorg fordi måltidet allerede snart er ferdig, eller fordi den skal lure til seg et nysgjerrig lite barn.

Krokodiller er sjeldne fugler i Norge og Danmark, men uttrykket var kjent rundt 1700, og definert i ordboken til Moth slik: «Krokodîl-grâd kaldes hykkel- og selfgiôrt grâd» med latinoversettelsen «flet ad novercæ tumulum» (gråte ved sin stemors grav) attribuert til Erasmus. Det er jo morsomt valgt av Moth, men pussig da Erasmus også kommenterte uttrykksmåten «Crocodili lachrymae» flere steder (eksempelvis i Adagiorum chilias prima (l. 91) og Collectanea s. XCVII, se Barker s. 181). Den danske presten Jacob Knutsen Schandrup skrev for øvrig et dikt etter pave Innocentius XIs død i 1689 som het «Lacrymæ crocodilinæ», vi trenger vel neppe nevne at det var satirisk.

Nær selvfølgelig finnes disse tårene hos Holberg: «Gid du faae skam din slemme Skiøge med din Crocodiils Graad», sier Jeronimus i Henrick og Pernille fra 1731. Og i Metamorphosis, en parodi på forvandlingshistoriene til Ovid fra 1726, kan man lese:

Det ædle Eege-Træe man saae af Sorg forsvinde,
Og yppig Vedske af hvert Blad som Taare rinde,
Saa Jorden om dens Rod var aldrig meere vaad;
Men Nive ansaae alt som  Crocodile-Graad.

Det finnes en standhaftig påstand om at krokodillens evne til å gråte først ble beskrevet av Plinius d.e. i Naturalis Historia fra 77. Det er nok ikke tilfellet. Derimot finnes det fra tidlig 200-tallet i Aelianus De Natura Animalium en beskrivelse av at disse reptilene gråter når menneskene fanger dem, henger dem opp og gir dem juling med kjepper før de drepes og spises. Det er vel neppe grunn til å holde krokodillen den slags tårer til last.

Tilsvarende finnes det standhaftige påstander om en opprinnelse for den hyklerske krokodillegråten i Plutark, Livius, eller Lukan. De to sistnevnte omtaler riktignok hyklerske tårer av samme sort (Lukan i Pharsalia, 9,1035, Livius bl.a. i Ab Urbe Condita, 38,14), men noen krokodiller blir likevel ikke nevnt. Derimot har disse skriftene stadig blitt oversatt med dette uttrykket. Hos Plutark har det ikke engang lyktes meg å finne dette.

St. Asterius av Amaseia omtalte ifølge Bartelink (1986, s. 246) rundt år 400 krokodiller som sørget og gråt over menneskehodene de åt, ikke av anger, men fordi det var så lite kjøtt på skallen og vanskelig å spise. Dette er et gjennomgangstema i beskrivelsen av dyret i middelalderen. I den didaktiske boken Physiologus, som gir moralske allegorier gjennom beskrivelser av for det meste eksotiske dyr (og fabeldyr), fugler og planter, blir krokodillens tårer noen ganger tillagt den nyttige funksjonen å bløte opp hår og således gjøre hodet enklere å svelge. Mermier (2004) hevder at Physiologus var middelalderens mest utbredte bok etter Bibelen, og de eldste utgavene kan være fra 200–300-tallet, men ikke alle versjonene beskriver krokodillen. Krokodilletårene er i hvert fall å finne i en bysantinsk versjon fra det femte eller sjette århundre, der dyret spiser et menneske fra føttene og oppover. Men når det kommer til hodet legger det seg ned og gråter over sitt offer. En slik karakter har også mange velansette mennesker, står det i denne versjonen: utbyttere og skurker som sluker de fattige. Men Kristus er alles hode, og når de stilles ovenfor dommen vil de gråte og bære seg, men det vil ikke være dem til hjelp (Bartelink s. 248, med henvisning til Sbordones 1936, og tilsvarende i A. Zuckers Physiologos, s. 298). I Apostolius’ greske ordspråksamling Centuria (X,17) fra midten av 1400-tallet er krokodilletårer beskrevet som falske tårer man feller for avdøde personer man i utgangspunktet ønsket livet av. Da snakker man åpenbart om mennesker som er krokodilsk til sinns.

Morsomt nok har D.M. Shaner og K.A. Vliet faktisk undersøkt vitenskapelig om krokodiller (rettere: kaimaner og alligatorer – krokodillen spiser kun under vann) gråter mens de spiser (Crocodile Tears: And thei eten hem wepynge 2007). Og det gjør de! Forskerne filmet syv dyr mens de spiste, og fem av dem fikk tårer i øynene i løpet av kort tid. Hos flere av dyrene begynte det å boble i øyekroken og hos en rett og slett å skumme nesten umiddelbart. Et annet dyr begynte å gråte bare ved forventningen av mat da han så andre spise. Russeren F.A. Bogorad beskrev ifølge samme artikkel alt i slutten av tyveårene at også mennesker kan ha et syndrom som gjør at de ufrivillig begynner å gråte når de spiser, så vi skal vel ikke hovere. Dette kalles Bogorad-syndrom, eller gjerne krokodilletåresyndrom, selvfølgelig.

* Illustrasjon George Cruikshank i W. Clarke: Three courses and a dessert 1830
Gråte krokodilletårer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *