engelsk: boy oh boy; tysk: Mannometer
Uttrykk for forbauselse eller irritasjon. Tone Tryti oppgir i Norsk slang (1984, s. 161) at uttrykket er en gudseufemisme, altså en erstatning for å si noe så lumpent som herre min gud, eller lignende.
Det er ikke så mange skriftlige eksempler i tiden etter at det først dukker opp, men i det første, et riktig morsom innlegg signert Morten Surgris om «nutidslitteraturen», får man følelsen av at det allerede må ha vært ganske utbredt. Det er i Hedmarkens Amtstidende 29.3.1913 s. 1: «Bevare mig vel for en Literatur og Herre min Hat for nogen Forfattere vi har. Var det ikke det, at de passet paa at gi ud Bøkerne akkurat til Jul, vædder jeg det blev tynd Levemaade for de fleste av dem. Men det er nu blit slik en Mote at bruke Bøker til Julegaver, for alle vil jo likesom forsøke at vise sin Interesse for ‘Kunsten’, ser du, og da er det ingen Sak for en Pjolterpoet inde i Hovedstaden at tjene baade Hundreder og Tusener paa sine literære Utskeielser.»
I de litterære utskeielsene finner jeg frasen først i Olav Duuns Gud smiler (1935, s. 39): «Ungdommen tok det att utpå natta, men det var bortpå låven det, og uloves. Herre min hatt, kor dei ståka!», og (på s. 61): «Rebekka såg brydd ut. Ho fekk ei vakker rose på kvart kinne – herre min hatt kor ho vart yngre år for år!»
Siden hatter i hovedsak er umoderne blant pjolterpoeter, bør vel uttrykket moderniseres til herre min cap, eller – også i tiden – frue min lue.
