engelsk: pettifogging, chicanery; tysk: Winkelzug
«Hvad de mig som Kritiker tillagte Prokuratorkneb angaaer, maa jeg spørge: Hvad er Prokuratorkneb? Bruge Prokuratorer Kneb og for dem særegne Kneb?» spør Nicolai Wergeland i Tillæg til «Forsvar for det Norske Folk» (1836, s. 17).
Prokuratorknep er typisk ordkløveri og spissfindige oratoriske grep for å snu situasjonen til egen fordel, i stor grad på ufint vis. En prokurator var i Romerriket en høyere finansiell embetsmann eller en stattholder i mindre provinser, men knepene det siktes til, er nok av nyere dato.
Før vi fikk frie sakførere i 1848, var tittelen prokurator brukt om offentlig utnevnte advokater som førte saker i retten. Det var for så vidt ikke noe absolutt krav til juridisk utdanning for en prokurator, men forakten for advokatens spissfindigheter, retoriske grep og evne til å snu opp ned på sakens fakta kommer åpenbart til syne i betegnelsen.
Uttrykket kan dokumenteres noe før gamle Wergeland, for eksempel i en annonse i Morgenbladet 14.9.1827 der Schives Bog- og Musikhandling tilbyr «flere forhen udkomne Moerskabsbøger til Forlagspriis». Rett under en bok med den utopiske tittel Den oprigtige Tandlæge (15 skilling), finner man «følgende nye udkomne Comedier: Procuratorkneb, 20 Sk.» Forfatter var J.C. Mouritzen. Muligvis var dette en kjepphest for Mouritzen, for alt i 1796 hadde han publisert et lesestykke i tre akter som het Procurator- og Familie-Ondskab, men det er vanskelig å finne ut noe mer om mannen. Prokuratorondskap betegner vel advokaten når han skriver regningen for knepene.
Man kan anta at de romerske prokuratorenes godt dokumenterte evne til å underslå, forlange bestikkelser og tuske til seg store rikdommer ligger bak uttrykket. At Pontius Pilatus i lang tid ble omtalt som prokurator for Judea, og for eksempel forsøkte å unnslå seg skylden for korsfestelsen av Jesus ved å toe sine hender, kan også ha noe med saken å gjøre (antageligvis feilaktig, han var nok prefekt eller promagistrat).
Moth har notert uttrykket «prokurater stræg» i sin ordsamling fra rundt 1700, men uten noen ytterligere informasjon. Det kan tenkes streken her er et «snedig pâfund», som han skriver på oppslaget stræg, og i så fall er skjellsordet mye eldre enn ellers antatt, men det er også mulig at det bare er ment noe annet, eller at Moths håndskrift er feiltydet.
Advokatene tyr fortsatt til disse ufinhetene, sågar Regjeringsadvokaten, som ble beskyldt av Nicolay Skarning for å ty «til prokuratorknep i en avvisningsbegjæring til Europarådets sosialrettskomite». Også Skarning er advokat, og saken sto å lese i Advokatbladet i april 2014, så vi får tro bransjen kjenner seg selv og vinkelskriverne best.
