engelsk: standing ovations; tysk: stehende Ovationen
Begeistring, tilslutning eller kraftig applaus.
En ovasjon er en hylling. I Romerriket ble den tildelt feltherrer ved mindre seire (som altså ikke kvalifiserte til full triumf). Suetonius skriver i Keiserbiografier fra ca. 119 om den claudiske slekt at den hadde oppnådd «28 Consulater, 5 Dictaturer, 7 Censurer, 7 Triumfer og to Ovationer» (her fra utgaven Tolv første Romerske Keiseres Levnetsbeskrivelse b1, 1802, s. 200).
Ovasjoner er brukt uten tilknytning til Romerriket, og i betydningen heder, i Den Constitutionelle 27.3.1836: «Ingen tænker her, saa vidt jeg ved, paa at tilkjende ham Ovationer eller bestrø hans Vej med Blomster».
I dag består ovasjoner vanligvis av jubelrop og kraftig applaus, helst av en mengde som reiser seg (at den er stående gjør den mer uhemmet), typisk i teater og konsertsaler, men også rent billedlig for en kraftig hyllest.
Ovasjonene ble altså knyttet til stående begeistring: Friheten 7.2.1956 s. 5: «I sluttnummeret […] demonstrerte ensemblet flamenco-dans som drev publikum over i stående ovasjoner.» Altså så begeistret at man ikke klarer å holde seg i stolen.
Det er vrient å se for seg briter gå slik ut av sitt gode skinn av entusiasme, men uttrykket standing ovation er vanlig på engelsk (Etymonline tidfester det til 1902), som antagelig er hvor vi har koblingen fra. Kanskje det er amerikansk.
