engelsk: be at somebody’s beck and call; tysk: für jemanden ein Bein ausreißen
Være svært tjenestevillig, servil og til enhver tid beredt til å hjelpe.
I et rimbrev av Dorothe Engelbretsdatter (responsorium til von Ahn) fra første del av 1690-årene er formuleringen brukt om en som behersker sine ord: «Riim Verch og andet Dont staar for dig self paa pinde».
I Moths ordbok (ca. 1700) er uttrykket et eget oppslag, men også på ordet stâe finner vi «stâe pâ pinde for ên / ad nutum alicujus intentum esse», som vel blir lystre det minste vink, og videre det litt merkelige «alting stâer pâ pinde for ham / omnia habet ad nutum paratissima». Tilsvarende finnes i samme samling på ordet sidde: «det sidder ei altid pâ pinde for dig / Non semper tibi omnia praesto sunt». Disse siste to latineksemplene betyr vel at ting er/ikke er fullstendig i orden. Slik kan vi også lese det i Christen Lassen Tychonius (død 1740) «Hendes Huus […] Hvor alting propert var, hvor alting stod paa Pinde» (Samling af Vers og Indfald, s. 161). Kanskje viser det en eldre nyanse eller mening.
Mer kjent lyder det i en salme fra samme tid. I Henrich Garbos Evangeliske Zion (1707, s. 164) finnes formuleringen: «Gud er ey pligtig mig at staa / Paa Pinde, naar jeg hoster», som sikkert er riktig nok. Gud står nok ikke på pinne for noen. Det gjør derimot skjebnen i Wessels Kierlighed uden Strømper (1772, s. 54): «Du paa Rivalens Been to hvide Strømper saae?/Saa Skiebnen altid skal for ham paa Pinde staae! / Ja Skiebne troe, jeg seer alt hvad du har for Øye;/Men jeg har Arm og Kniv, og du har spildt din Møye». Holberg bruker det blant annet i Den Stundesløse (1723): «Og, saasom en Mand ikke staaer strax paa Pinde for hende, blir hun saa ond som Peber.» Sint som pepper; det lyder godt. Men hvorfor en pinne?
I Bevingede ord (2012), Tryti (1997) og Vannebos Prikken over i-en (2011) og flere andre steder hevdes at dette er et gammelt uttrykk hentet fra europeisk jaktmiljø. Under jakten brukte man tamme falker som satt på en pinne og ventet på et bytte, oftest en fugl som jaktfalken tok igjen i luften. Dessverre er det ingen som oppgir noen egentlig begrunnelse for dette opphavet.
Antageligvis er de rene gjentagelser av den antatt første som foreslo teorien, nemlig fra en fotnote i Hjalmar Falks Sprogets visne blomster (1895, s. 24): «Staa paa pinde for en (d.e. være rede ved første vink) tør være hentet fra jagtfalken som holdes i beredskab lænket til en vandret pinde; derfor heder det: man kan ikke alltid staa paa pinde for ham, naar han fløiter». Det kan jo selvfølgelig være riktig, men virker som gjetning, og er litt merkelig når det ikke finnes spor av talemåten før nærmere 1700. Pinner er ellers til stede i andre fuglerelaterte uttrykk, som vippe av pinnen eller å gå på limpinnen, så hvorfor ikke i dette også.
