engelsk: meet one’s Waterloo; tysk: sein Waterloo erleben
Å møte sitt Waterloo handler om det endelige nederlaget. Å tape, overvinnes fullstendig.
Napoleon Bonaparte rømte fra sitt påtvungne eksil på Elba i slutten av februar 1815. Han kom til Golfe-Juan 1. mars og reiste innover landet til Grenoble (reiseruten kalles i dag Route Nationale 85, eller Route Napoleon) mens han samlet en ny armé som i hovedsak besto av veteraner. Til Paris kom han 20. mars. Dette innledet Napoleons siste felttog som endte 18. juni med et stort slag utenfor Waterloo, en liten by i dagens Belgia.
Napoleon led der sitt siste nederlag, og abdiserte 24. juni 1815. Han overga seg formelt 15. juli. Perioden ble kalt «De hundre dagene» (‘Cent-Jours’, selv om antall dager var 110) av Gaspard de Chabrol allerede samme år. Denne gang sendte britene Napoleon som fange til øya St. Helena, midt i Atlanterhavet mellom Sør-Amerika og Afrika.
Det eldste eksempel i norsk sveiper tilfeldigvis også innom «den lille korporal»; Den Constitutionelle 1.12.1842, s. 2: «og da turde det endelig hænde, at Napoleons Overvindere fandt sit Waterloo midt i London.» Andhrimner skriver 6. juli 1851 (spalte 10) ironisk om den nye Værnepligtsloven, som de ikke har stor tro på: «der kunde kanskee drives op en Flok af nogle hundredetusinde vaabenføre Mand; faldt den, saa havde hele Nationen fundet sit Waterlo, uden nogen Seigpinen».
I Janneken Øverlands biografi om Cora Sandel (1995, s. 373) anvendes uttrykket eufemistisk om døden: «Påsken 1974 er det slutt. / Fire unge svensker synger seg til topps i den europeiske melodifestivalen. Sara Fabricius møter sitt Waterloo, hun er fremme ved den ‘store, dunkle porten’, som hun ‘langsomt og normalt’ har nærmet seg». Sangen Øverland viser til som vant Grand prix det året, var selvfølgelig ABBAs «Waterloo».
På engelsk ble Waterloo brukt billedlig om en stor vanskelighet av Lord Byron allerede året etter slaget i et brev til den irske poeten Thomas Moore, da om å kjempe med det armenske alfabetet.
