Makten og æren

engelsk: the power and the glory, tysk: die Kraft und die Herrlichkeit

At makt og ære har noen sammenheng, er kanskje ikke opplagt, men som par er det vel et symbol på noe forhøyet.

Ordene finnes i Davids lovprisning i Første Krønikebok 29,11, særlig frem til 1978-revisjonen, hvoretter ordlyden er noe stokket om. Denne hyllesten er inspirasjonen for «Herrens bønn» (kjent som Vår far i himmelen, eller Fader vår, som mange fortsatt kaller den) i Matteus 6,9 til 6,13. Den avsluttes med «For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen». Men det er først i nyere tid.

Johannes Ewald (1769 s. 62) lar for eksempel en stemme i skuespillet Adam og Ewa rope at Gud er hellig og den eneste som er verdig «at tage Magten og Æren og Herredømmet i Himmelen og paa Jorden», lenge før det ble en del av Bibelens Fader vår.

De eldre oversettelsene tilkjente Herren her kraft og herlighet, ikke makt og ære. Tilsynelatende er det først i Johannes Skaars bibelrevisjon fra 1873 at uttrykket dukker opp i Matteus, selv om det allerede figurererte slik i andre gjengivelser av Herrens bønn, som i forklaringer til Luthers lille katekisme. En note i Bibelens 2011-oversettelse forteller for øvrig at akkurat denne strofen «mangler i de eldste håndskriftene og ble antakelig tilføyd da bønnen ble brukt i gudstjenesten». Snudd som ære og makt finner vi ordparet også andre steder i Bibelen (se f.eks. Åp. 4,11).

Blant mer kjente anvendelser er Graham Greens roman The power and the Glory (1940, norsk utg. Makten og æren 1950), og i Bjørnsons dikt «Norsk Sjømandssang» (1868): «Vor Ære og vor Magt / har hvide Seil os bragt» (Samlede digte 1, s. 161).

* Illustrasjon: W.H. Brooke, i Harrisons The humorist 1832
Makten og æren