engelsk: tax return; tysk: (öffentlich) Abgabe
I litt over hundre år var selvangivelsen knyttet til en gjennomgang av familieøkonomien og jakten på fradragene, og håp om å få tilbake på skatten, eller den såkalte baksmellen hvis det var betalt for lite.
Selvangivelsen var en innrapportering til myndighetene om personlig økonomiforhold (primært inntekt og formue) som ligger til grunn for skatten man skal betale for det foregående år. En angivelse av seg selv på tro og ære, og med straffekonsekvenser hvis man blir tatt i løgn.
Selvangivelsen ble innført med skattereformen i 1911, og med praktisk virkning fra 1913. Litt over hundre år senere, i 2017, ble den omdøpt til skattemelding. Det er noe mer enn bare en navneendring, for den digitale transformasjonen i samfunnet har gjort at den enkelte strengt tatt ikke selv melder noe som helst. Navnebyttet er riktig; vi får en melding om hvordan det foregående år var, har mulighet til å kontrollere og eventuelt rette feil og mangler elektronisk, men for de fleste er alt er innrapportert automatisk. Det helt spesielle med det nye systemet, er at man ikke behøver å godkjenne meldingen i det hele tatt, og at unnlatelse tilsvarer bekreftelse av all informasjonen er riktig. Det er litt unikt at det påfølger straffeansvar for feil i denne skattemeldingen, som altså medfører at et stilltiende samtykke også kan gi deg straffeskatt, bøter og til og med fengsel uten at du har egentlig gjort noe som helst.
Selvangivelse var et begrep også før det ble en innrapportering av skatt- og økonomiforhold. I Anton Martin Schweigaards Commentar over Den norske Criminallov (annet bind, 1846) er «[b]eviiselig falsk Selvangivelse for en Forbrydelse i den Hensigt at blive fængslet» anført som eksempel på bedrageri etter lovens § 21-1. En selvangivelse kunne en altså være en handling der en meldte seg selv for rettssystemet, men oftere ble det benyttet for det vi i dag kaller selvinkriminering, som i samme Schweigaards Den norske Proces (første bind, 1849): «… at man ved at vidne om en af Sagens Parter tillige vilde vidne om sig selv. Thi da det Forhold til Sagen, der skulde bringe Vidnet i denne Stilling, er lovligt, saa at dets Aabenbarelse ikke vilde blive til en Selvangivelse …».
