Daniel Defoes The Life and Strange Surprising Adventures of Robinson Crusoe utkom i 1719 og ble en umiddelbar suksess med fire opplag før året var omme. Romanen er en eksistensiell reise, der mesteparten av handlingen utgjøres av hovedpersonens 28 år på en (relativt) øde øy. Boken er ulidelig kjedelig og nærmest uleselig i sin originale og fulle utgave (selv uten å ta i betraktning de to påfølgende bindene Defoe skrev om Crusoe, og som sikkert ingen har lest på 200 år). Men fortellingen er i seg selv mytisk, og trenger ikke sin egen roman for å overleve som fenomen.
Robinson Crusoe ble raskt sin egen sjanger, robinsonaden, som altså er fortellinger om – oftest – skipbrudne mennesker på øde øyer – konkret eller metaforisk. Rønning 2011 gir denne definisjonen: «a robinsonade is a story of a survival on a (more or less) desert island, usually after shipwreck; modelled on Defoes Robinson Crusoe.» At det må foregå på en øy, er jo opplagt motbevist i science fiction-sjangeren, som for eksempel Andy Weirs The Martian (2011, filmatisert av Ridley Scott i 2015) og i filmen Moon av Duncan Jones fra 2009.
Foruten selve utgangspunktet: skipbrudd og overlevelse på en palmeøy, inneholder boken opphavet til flere andre kulturelle klisjeer: funnet av et enkeltstående fotavtrykk i sanden, kannibalene på øya, den resurssterke hovedpersonen som oppfinnsomt bygger seg et avansert liv fra ingenting og uten hjelp av andre (jf. MacGyver, survivalisme og prepper-sjangeren), og møtet og samtalene med den hengivne Fredag, som han redder fra kannibalene og gjør til sin tjener. På engelsk har dette siste skapt uttrykket man Friday (Robinson kaller ham stadig my man Friday), i OED definert som «a male personal assistant or servant», som igjen forklarer tittelen på den utmerkede Howard Hawks filmen His Girl Friday fra 1940.
Selve boken utkom ikke i Norge før i 1839 (en utgave forkortet til 54 sider – en uforkortet utgave kom først i 1899), men den er omtalt i aviser og bøker en god stund før på en måte som forutsetter at fortellingen var allment kjent. I Fortegnelse over de udi Danmark og Norge fra Bogtrykkeriets Indførsel til 1789 Aars Udgang udkomne Danske Skrifter (1793, s. 160) finner man også titlene Den Islandske Robinson (1755) og Den Færøiske Robinson (1756), begge av J.G. Fleischer. (Jens Worm nevner av disse bare den islandske i Lexicon over danske, norske og islandske lærde Mænd fra 1784 s. 216, men kommenter morsomt videre «Og flere af samme Suurdei»).
Uttrykket robinsonade er ifølge J.E. O’Brian (2014, s. 135) skapt av Johann Gottfried Schnabel i forordet til romanen Die Insel Felsenburg, som selv er en robinsonade fra 1731. Sjangeren ble umåtelig populær, og etterligninger oppsto i svermer, særlig i tysk og fransk litteratur. Det eldste hjemlige anvendelsen av begrepet robinsonade er så vidt jeg har funnet i Georg Christian von Scheel, Betragtninger over den franske Revolution og Friheds-Sværmeriet (1793, s. 17): «De holdte den hele politiske Tragi-Comoedie i Paris […] for en god Stof, hvorover der kunde skrives en nye føelsom, cosmopolitisk og philantropisk Robinsonade».
Ideen var særlig anvendt som barnelitteratur, selv om Defoes verk slett ikke var ment spesielt for yngre lesere. For eksempel ble Joachim Heinrich Campes Robinson den Yngre, til behagelig og nyttig Underholdning for Børn oversatt til dansk midt på 1780-tallet (SDL). Bare i England har Kevin Carpenter talt opp over 500 robinsonader skrevet for barn mellom 1788 og 1910. Kanskje var dette med barneversjoner påvirket av at en redigert utgave av Robinson Crusoe – som kun besto av oppholdet på øya, og uten møtet med kannibaler og Fredag – var den eneste boken Rosseau lot barnet lese i sin pussige opdragerroman Émile fra 1762.
Defoes roman Robinson Crusoe er på et vis selv en skipbrudden på en ukjent øy i et hav av etterligninger. Som fortelling større enn seg selv vil Robinson Crusoe leve videre som en myte og en tilstand – ulest som bok, men velkjent for de fleste.
Generalhenvisning, kilder: Spaas og Stimpson (red.), Robinson Crusoe: Myths and Metamorphoses, 1996.
