Dette kan være en ren observasjon av albueformen hos enkelte mennesker, der det å få en slik i siden er ekstra merkbart. Slik er det i H.C. Andersens reisebeskrivelse I Sverrig (1851, s. 92): «Han slog med sine spidse Albuer til Kameraten». Å bruke albuen for å få noens oppmerksomhet uten å bruke lyd er antageligvis så gammelt som mennesket.
Man kan også gjøre anvendelse av dem til å komme seg fremover i en menneskemengde eller opp i systemet ved å albue seg frem. Først når det blir en metodisk måte for å oppnå synlighet på, gjøre karriere ved å trenge seg foran andre og kreve en brorpart av glansen, sier vi om vedkommende at hun har spisse albuer – helt billedlig. Det er nok blitt slik gradvis som følge av den uhøflige opptreden der spisse albuer var ekstra ubehagelig i folkevrimmelen.
Aftenbladet 9.2.1861 har en morsom beskrivelse fra markedet i Christiania en slapsete februardag: «Naar Markedet kommer med honningkager og Hundekomedier … og naar vi lykkelig er kommen forbi den Scylla, der lokker os i de store Honningkagekister ved Kirken, uden at falde i den tilsvarende Charybdis, vil vi forlade Stortorvet og begive os nedover Torvegaden til Youngstorvet, Brændpunktet for al Markedets Glæde og Lystighed. Thi her er det først, at det rigtig lønner sig at trodse det vaade Element forneden og de spidse Albuer foroven.» I Morgenposten 27.12.1911 er beskrivelsen fortsatt ikke generell, men vi aner det hensynsløse: «Har man det ikke alt for travelt og et Par spidse Albuer, kan man kanske opnaa at faa Parket B».
I Rakkestad Avis 12.11.1920 er frasen fullt utviklet: «Verdens ærgjerrighed kjender vi. Den bestaar i at glimre, være førstemand, skubbe sin næste tilside med spidse albuer og med endnu spidsere tunge». Siden har de spisse albuene blitt et hedersmerke for de ambisiøse og kyniske klatrerne i samfunnet. Og en nødvendighet i de overbefolkede storbyenes gater.
