engelsk: rigmarole (gallimawfrey), gobbledygook; tysk: Galimathias, Brimborium
Rørete tullprat. Galskap.
Definisjonen i Gotthardt Fursmanns Nye Fransk Grammatica, (1751, s. 403) er ganske grei: «confus slidder, sladder, opstruede og forvirrede Ord, som ingen Sammenhæng eller Forstand er i». Men betydningen har senere utvidet seg til usunne innfall, galskap og galning.
Ordet har uvisst opphav. Den norske filologen Samson Eitrem har et notat i det tyske tidsskriftet ZRP i 1917 (vol. 38. s. 357) der han tilbakefører det til munken (og senere helgenen) Albertus Magnus (ca. 1200–1280, en av middelalderens største tenkere, og læreren til Thomas Aquinas). Albertus skal i verket Speculum astronomicum fra ca. 1260 ha konstruert ordet ‘garrimantia’ av det latinske garrire, ‘sludre’, med en mulig greskpåvirket endelse, som så skal ha blitt til gallimantia og gallimatia: «sunt praeterea quidam libri experimentales quorum nomina necromantiae sunt conterminalia, ut sunt geomantia, hydromantia, aerimantia, pyromantia et chiromantia, quae ad verum non merentur dici scientiae sed garrimantiae». I min skralle latinforståelse blir det noe sånt som: «videre, noen av disse boktitlene om heksekunst balanserer på grensen til geomantikk, åndemaning, luftens spådomskunst, ildpåkallelse, oppvekking av de døde og håndlesing, og er ikke verdig å benevnes som kunnskap eller sannhet, men garrimantiae». Sankt Albertus kunne saktens hovere over bøker om overtro og trolldomstøv, men det var kanskje noe illojalt overfor disse kunstene med tanke på at hans egen bok var et forsvar for astrologien. Albertus bruker ordet senere i hvert fall i boken De Adhaerendo Deo, (her utgitt i 1621).
Falk og Torp (1903) fører galimatias til det engelske gallimawfrey i sin Etymologisk ordbog. Etymonline beskriver ordet gallimaufry som «a medley, hash, hodge-podge», og skriver at det kommer fra det franske galimafrée «hash, ragout, dish made of odds and ends». Lapskaus, altså.
Morsommere er opphavsanekdoten om den franske advokaten som under en rettssak kom til å si «galli Mathias», ‘hanens Mathias’, istedenfor «gallus Mathiae», ‘Mathias′ hane’ (gjengitt i Salomonsens konversationsleksikon bind IX). Også Sylfest Lomheim knytter ordet til franske haner i sin språkspalte i Klassekampen 14.1.2015, men ikke til sludrete advokater. Det er ellers ikke så mange vitenskapelige kilder å se som istemmer hane-sammenhengen.
Ordet galimathias er først dokumentert utvilsomt og med den moderne betydningen ‘sludder’ i Montaignes essay «Du Pedantisme» (1580, Les Essais, Villey og Saulinier (red.) s. 139): «un jargon de galimathias, propos sans suite, tissu de pieces rapportées», oversatt til engelsk som «a jargon of Galimatias, patched up of phrases without head or tail» (Patrick Madden, red. 2006).
Hjemlig kan det ses i Holbergs Dannemarks Riges Historie, b1 (1732), s. 541 der han omtaler skrivestilen i et brev fra kong Erik III til keiser Sigismund fra 1415 som «saadan Galimathias fast det halve Brev ind, saa at man kand drukne derudi». Og videre i Epistler IV, nr. 310 (1750, s. 33): «det Mundheld: Nemlig, man maa elske Dyd alleene efterdi det er Dyd, er en puur Galimathias, som maa regnes iblandt de prægtige og intet betydende Talemaader».
Eksempel på bruk fra nyere tid som viser den utvidete betyningen som generell galskap, er å se blant de toneangivende saker ved høstens valg, ifølge Fædrelandsvennen 7.5.2019: «Kunstsiloen, containerhavna og galimatias-prosjektet ved Gartnerløkka». Ringsaker Blad mener 4.5.2019 at «prisene på russeeffektene er fortsatt galimatias». Om det bare er prisen på effektene deres som er galimatias med russen, er for så vidt et aktuelt spørsmål.