Engelsk: magic barrier; tysk: magische Grenze
Uttrykket beskriver ikke en grense mellom vår verden og et overnaturlig sted, heller ikke et skille skapt av magi, men typisk en størrelse, rekord eller ytelse som det virker nær umulig å overgå.
Uttrykket er først å se Dagbladet 12.11.1945 s. 3 hvor: «pensum står sikkert fremdeles på stedet marsj foran denne magiske grense». Hvor mange magiske grenser pensumendringer kan bryte, er så sin sak.
Disse grensene finner vi ellers ofte i idretten. Arbeiderbladet kunne f.eks. 18.5.1948 melde at Jesse Owens’ verdensrekord på 100 yards (91,44 meter) på 9,4 omsider var slått: «9,4 er blitt en nokså ‘hverdagslig’ tid på distansen, men vanskeligheten har bestått i å krype under denne magiske grensen.» (Owens’ løp fra 1933 var strengt tatt ikke ny verdensrekord, bare tangering av Frank Wykoffs fra 1930.) Den nye rekorden av Mel Patton var på 9,3. I 2010 løp Asafa Powell distansen på 9,07 sekunder, mens 100-metersrekorden til Usain Bolt fra 2009 er på 9,58.
I Sandnesposten 21.5.1992 s. 5 finner man eksempel på at den magiske grensen er brukt som en absolutt grense: «Jakobsen mener det går en magisk grense for hvor mye folk kan betale for en barnehageplass.» Mens Erik Newth i Sola (1994, s. 33) bruker det om et nivå der voldomme endringer inntrer: «Temperaturen i skyenes sentrum steg og steg jo mer de krympet, og til slutt nådde den en magisk grense: om lag ti millioner grader Celsius.»
Ingen av tilfellene er vel egentlig magiske. Her som så ofte ellers glimrer magien med sitt fravær. Men formuleringen blir en slags hyperbol for å understreke hvor nesten umulig eller utrolig noe er, og desto mer fryktelig eller imponerende er det når disse barrierene brytes.
