Jenke betyr ‘føye’, ‘avpasse’, og når det skjer på kravene menes det oftest å nedjustere eller gjøre kravene mindre.
Ordet kommer fra svensk, jämka, og har det samme utgangspunkt som å jevne. Der det at noe jevner seg innebærer en utligning og likedeling, er jenke likevel ofte å oppfatte som en mer ensidig handling. I betydningen å føye seg er det i Sverige eksempler i SAOB tilbake til 1709: «så jämkar en Christtrogen sig efter Guds wilja». Det ser ut til å ha tatt litt tid før utrykket fant sin form i norsk.
Hos Jonas Lie, Otte fortællinger, «Alligatoren» (1885, s. 4) ser det ut til å bety gå seg til, altså jevne seg: «Men Fru Feyer mente, at hun ikke havde sét andet end, at det jenked sig nok, naar begge Parter bare havde den rette Vilje». Et annet tidlig eksempel er i Dagbladet 24.5.1889 som viser at ordet fortsatt fløt litt i meningen: «men derimod havde man i Skoleloven søgt at jemke sig sammen ved uvæsentlige Uoverensstemmelser». Hos Edvard Hagerup Bull i Stortinget 12.2.1912 (Stortingsforhandlinger, 1912 Vol. 61 Nr. 7a, s. 66) har det kanskje nåværende eller nærliggende betydning: «Hr. Holsen uttalte, at det var vanskelig at faa en ting til at jenke sig, naar der foreslaa et konkurranseforhold.»
Å jenke seg betyr i dag oftest å justere kravene man stiller ned, uavhengig om det dreier seg om noen form for utjevning. Dette er ofte en øvelse ved arbeidskonflikter og lønnsforhandlinger. TV2 rapporterte 11.8.2014 i forbindelse med en lærerstreik at «kunnskapsministeren [gjorde] det klart overfor KS-ledelsen at de måtte jenke seg i flere hemmelige møter sist uke».
Talemåten å jenke på kravene ser ut til å være særnorsk, sikkert avledet av å jenke seg. Det kan belegges først i Stavanger Aftenblad 6. januar 1934, og like etter i bridgespalten i Arbeiderbladet 13.1.1934 s. 21: «så det er fare for at meldingen skal stoppe før den kommer tilbake til åpneren, kan svarhånden jenke på kravene til støtte. Vi kaller dette snau (shaded) støtte».
