Når man vil uttrykke at noe er latterlig, dumt eller narraktig, kan man komme til å si dette. Ofte med et nei foran. Men da er det altså uærlig siden det kommer i stedet for faktisk å le, og noen ganger blir det anvendt i hånlig mening.
Formuleringen er først å se i Kongelig allene privilegerede Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretninger 24.3.1769: «Det over alting smerter mig; — / En anden bliver rig? nu maa jeg lee? / O! en utidig Ængstelse». Uttrykket er brukt uten baktanke i Edvard Storms Erast (1791, s. 63): «Ha! ha! ha! Nu maa jeg lee». Det er likevel noe med disse ha ha ha-ene, som virker kunstig i og med at man fortsatt synes man må si fra at man må le, men det er kanskje Storms ansvar.
Formuleringen er benyttet forvirret eller hysterisk i Bjørnsons Halte-Hulda (1858, s. 96): «Se, om jeg ikke kan huske! Jeg kan huske Mere. … jeg kan huske (Faar Øje paa Aslaksønnerne, som netop kommer ind.) Aslaksønnerne!! … Ha, ha, ha! Nej, nu maa jeg le!»
Det er morsommere brukt av Thomasine Gyllembourg i To Tidsaldre (1845, s. 171): «Nu maa jeg lee! sagde Franskmanden, han græd.» He he.
