engelsk: might makes/is right; tysk: Macht geht vor Recht

Realpolitikk; når rettferdighet og idealer ikke avgjør, men styrke. Det er kanskje en stebror til uttrykket den sterkes rett. Men hva som legges i formuleringen, kan nok variere en del ut fra sammenhengen. Noen ganger kan det også ses formulert etter tysk mønster som makt går for rett.

Kallikles i Platons Gorgias blir ofte tillagt utsagnet (jf. Latour, «Do You Belive in Reality» i Pandora’s Hope 1999, s. 11 og Wyllers essay Dialogen ‘Staten’ 1983, s. 450), men selv om Gorgias utvilsomt gir uttrykk for holdningen (se 483d flg.), er det vanskelig å se at setningen finnes i Platons tekst. Fra rundt en generasjon før ham, og like talende for emnet, er holdningene som kommer til uttrykk i Thukydids historieverk Peloponneserkrigen (b2, s. 56 flg., jf. History of the Peloponnesian War):

Her krever Athen i år 416 fvt. at innbyggerne på den lille øya Melos, som hadde levd som frie i 700 år, skulle slåss for dem i krigen mot Sparta eller så vil de bli betraktet som fiender. Melerne, som tidligere var alliert med og kolonisert fra Sparta, og i denne konflikten ønsket å være nøytrale, tok til våpen for å forsvare seg. I en påfølgende forhandling appellerte Melos til athenernes rettferdighetssans og ber om respekt for sin nøytralitet og argumenterer for flere nyttige sider ved å la dem i fred. I det som er kjent som Melerdialogen fremviser Athen da en brutal realpolitikk: «Vi på vår side vil ikke komme med en lang tale som ikke vekker tiltro, med vakre vendinger om at vi har rett til å herske fordi vi ødela perserkongen eller at vi nå straffer dere fordi vi er blitt krenket; men så forlanger vi også at dere ikke må tro at dere kan overbevise oss ved snakk om at det er fordi dere er lakedaimonernes kolonister at dere ikke har deltatt på vår side, eller at dere ikke har gjort oss noe, men vi forlanger at dere beskjeftiger dere med det som er mulig ut fra begge parters oppriktige tanker, da dere vet like godt som vi at menneskene bare regner med rettferdigheten når de som forhandler står likt i makt, mens de som har makt, forlanger det de kan oppnå, og de svake går med på det» (oversatt av H. Mørland, 1962). Ultimatumet var nå at Melerne betingelsesløst skulle overgi seg som slaver for Athen. Enden på historien ble at alle melernes menn ble drept etter en lengre beleiring, og kvinner og barn solgt som slaver, mens Athen repopulariserte øya med 500 nye kolonister.

Hos Seneca i Hercules Furens (før 54 evt., l. 253) heter det «ius est in armis» (retten er i våpen), mens Lucanus, Senecas samtidige og skjebnefelle (Nero fikk dem begge drept), i de Bello Civili (bok I, l. 175) skriver om borgerkrigstiden: «mensuraque iuris uis erat» (målet på rett var makt), som blir tatt til inntekt for det samme. Temaet er stadig langt fremme i antikken, men noe ordtak synes ikke å eksistere. Det er kanskje heller et emne som har vært så mye omtalt og utredet at da aforismen en gang dukket opp, var det som den alltid hadde vært der.

Forholdet mellom makt og rettferdighet har vært behandlet av stort sett alle kjente tenkere, men særlig Pascal er på formuleringen i Justice et force fra 1660 (min overs.): «Det er riktig at man underkaster seg det som er rett; det er nødvendig å underkaste seg makten. Rettferdighet uten makt er hjelpeløs, mens bruken av makt uten rettferdighet er tyrannisk.» Pascal mener at vi alltid må kombinere rett og makt og at vi må gjøre det rette mektig og det mektige rett.

Bismarck blir også tidvis tillagt å ha sagt dette, og enkelte hevder det var hans valgspråk (men det var nok heller «Blut und Eisen»). Derimot var det Maximilian von Schwerin-Putzar som i parlamentet 27.1.1863 reagerte på Bismarcks luketeori og mente den betød at «Macht geht vor Recht», og frem til nå hadde Preussens storhet og dets kongehus’ annerkjennelse hvilt på prinsippet om det motsatte, at «Recht geht vor Macht. Justitia fundamentum regnorum!» Det hadde alltid vært valgspråket til de preussiske kongene, og slik vil det forbli, sa han (og tok feil).

I engelsk dukker talemåten ifølge Wikipedia opp 1840-årene (men det forekommer vitterlig i en engelsk utgave av Paulo Midosis Who is the legitimate King of Portugal? fra 1828, s. 91), mens Lincoln 27. februar 1860 håpet, som Schwerin-Putzar på det motsatte i slutten av Cooper Union Address: «Let us have faith that right makes might». Da har frasen vært i bruk tidligere i Norge, i Hans Bulls prisdikt «Hvor roesværdig en ægte Landets Fader er frem for en Herre, som sætter sin Ære i Erobringer» fra 1769 (s. 7): «Men hvad? naar Magt er Ret, mon Paaskud da behøves? / Er en Erobrers Lov ei samme som en Løves?» Med slike rim, vinnes selvfølgelig priser.

Og det bales fortsatt med dette, som man ser i Anders Johansens Særoppgave, livssyn fra 1999 (s. 19): «Du kan bli tatt for hva som helst, men da kommer skammen over deg, og da kan det til og med hende at du føler deg skyldig. Makt er rett, i min svigermors erfaring, og på et litt utydelig vis også moral: Den som blir straffet er skyldig.» Justismord er vel bekreftelsen på at makt er rett, også i en rettsstat.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, i Harrison, The humorist, 1831. Omslag uten oppgitt illustratør til Lee denver, 1962