engelsk: begin to speak, take the floor; tysk: das Wort ergreifen

Det helt taktile verbet ta sammen med lydbølgene som utgjør ord, går ikke intuitivt sammen. Som grep man etter luft. Det betyr likevel helt enkelt å si noe, oftest i en forsamling. Skaffe seg taletid. Kanskje på en noe mer markert måte enn bare å begynne å snakke. Som det heter i Solveig Gran Andresens På Talerstolen (1963, s. 8): «Den som vil være aktivt med i foreningsarbeid, må kunne stå opp og ta ordet.»

Jeg finner det slik først på trykk i Leonora Cristina, Jammers Minde, Tredje del (ca. 1696, s. 201): «Der Slossf: kom ind tog ieg først Orded oc sagde, […]». Formuleringen er oppført i von Aphelens tysk-danske ordbok fra 1764 (s. 698): «Tage Ordet eller til Ords, das Wort nehmen». Tage til ords lyder som en stivnet kasus, men det hører man neppe mer.

På norrønt tok man til orde i samme betydning, slik man ser i Færeyinga saga (ca. 1220, kap. 3): «Þá tekur til orða einn ungur maður». Det kan man muligvis fortsatt, selv om det heller forekommer i nærliggende uttrykk som å ta til orde for noe eller å komme til orde. Det er vel tenkelig at å ta ordet er en utvikling fra dette. Videre er også det å gripe ordet helt vanlig, og med samme betydning. I trykte verker ser man uttrykksmåten først i en oversettelse av Martin Luther, En christelig Postille (1831, s. 297).

Ytterst billedlig og i en ganske annen mening er det å se i Lukas 8,12, som i Christian IIIs bibel fra 1550 lyder: «Der effter kommer Dieffuelen, oc tager Ordet aff deris Hierte». Nicolai Jonge syntes skriftstedet fortjente en forklaring, og i Archivarius homileticus fra 1767 (s. 154) redegjør han: «Hvad Satan gjør der, […] han tager Ordet bort. a) Hvad Diævlen tager bort, fc, Guds Ord, naar de ikke ret agte derpaa. Ordet er just det Aandelige Sværd til at værge sig med mod hans syndige Fristelser. […] b) hvorfra han tager Ordet, […] ikke fra Øren, ey heller fra Munden, men fra Hiertet, dette giør han ved fremmede Tanker, som han indskyder dem under Ordets Hørelse.» Jeg synes det gir et fint eksempel på hvordan ordet kan gripes metaforisk.

Be om ordet / få ordet / gi noen ordet

Den som ber om eller får ordet, gis naturligvis ikke et pent innpakket substantiv, men anledningen til å bli hørt. På samme måte som at vi kan ta ordet, kan man selvfølgelig både gi og få oppmerksomheten som behøves for å kunne si noe. Det er kanskje mer formelt når ordet tildeles slik, ikke akkurat prosedyren rundt frokostbordet hjemme. Før kunne det formuleres slik når man (knapt) fikk sagt noe: «Men neppe fik hun Ordet af Munden, før han, tilsidesættende al Høflighed, svoer om igien» (Bernhard Møllmanns  Almindelig historie. Første deel 1760, s. 527).

«Ordet» kan noen ganger vise til meddelelsen fra Gud. Det er for meg litt usikkert om det gjelder Bibelens hellige tekster, eller om det er selve budskapet og hvorvidt det er avgrenset til Det nye testamente. «Gud har, siden vi fik Ordet, ikke lovet os nogen saadan Aandens Aabenbarelse», heter det i Johan Colds Tanker (posthumt 1767 s. 246). Det er kanskje avhengig av avsenderen.

Ta ordet fra noen

engelsk: to interrupt, cut sb. off; tysk: jdm. ins Wort fallen

Om man tar ordet fra noen, begynner man å snakke før den andre er ferdig. Som om ordet var ett og noe å stikke i lommen. Vi ser igjen til B. Møllmanns Alm. historie (1760, s. 469): «Han kastede et skiævt Øje til ham, saa længe han laae; tog Ordet fra ham, før han neppe fik udtalt. ‘Og du onde Mand, afbrød han ham, tør vove at fremstille dig her? […]». Eller også begynner en å snakke før en annen rekker å komme i gang, som hos Alfred Assollant Den røde baron (1913, s. 54): «Jeg skulde svare, da Beaupoli tok ordet fra mig: – Sognepresten skal slet ikke reise alene. Jeg følger med.» Og hvis en ikke finner seg i å bli fratatt ordet i en slik anledning, blir resultatet at man snakker i munnen på hverandre, et uttrykk som gir et ganske merkelig bilde hvis man prøver å forestille seg det konkret.

Komme til orde

engelsk: get a word in, have one’s say; tysk: zu Wort kommen

Å komme til orde er å få anledning til å si noe, slippe til, bli hørt, med et stivnet kasus og utgangspunkt i til orða, som på norrønt var vanlig begrep for talemulighet. Med dagens skrivemåte kan det belegges i Christen Prams skuespill Frode og Fingal (1790 s. 51). Litt utvidet betyr det at man får gitt uttrykk for sine meninger mer generelt, men som NOU 2010: 14 problematiserer i sin tittel om en moderne mediestøtte, har det ikke automatisk noen virkning: Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt.

* Illustrasjon: Margtegning i kladdebok av William Makepeace Thackeray (1811–1863)