Onani

Noen har fått etset sine navn inn i språket som en betegnelse på eller en beskrivelse av en mer eller oftest mindre heldig aktivitet. Vi har Herostratos som brente ned Artemistempelet i Efesos kun for å skape seg et navn for ettertiden. Han lykkes til tross for trusselen om dødsstraff for å nevne ham: «herostratisk berømmelse» er begrep for den type beryktethet som følger av en udåd eller nedrig handling, men jeg mistenker at gjerningsmannen ville vært helt komfortabel med det. Et annet eksempel er Sisyfos, som har gitt oss et uttrykk for meningsløst og evigvarende arbeid, etter en straff som gudene tildelte en mytisk konge av Korint for hans uforskammede forsøk på å lure døden.

Og så har vi stakkars Onan i Det Gamle Testamentet. Det er lett å ha sympati for denne figuren som opptrer i noen ganske få linjer i Første Mosebok 38, men som ufrivillig lever videre som et seksualbegrep.

Onans eldre bror var «ond i Herrens øyne, og Herren tok livet hans». Faren beordret deretter Onan til å besvangre brorens enke, gjøre sin «‘plikt som svoger, så du kan skaffe din bror etterkommere’. Men Onan visste at etterkommerne ikke ville bli hans». Det vitner om et ganske annerledes syn på familie og slekters gang, men var altså noe Onan ikke hadde det minste lyst til, så han lot sæden gå til spille på jorden. Nok en gang: «det var ondt i Herrens øyne, så han tok livet hans også».

Det kan virke litt strengt. Onan er et av eksemplene på riktig styggedom i Bibelen, og selv om det i tillegg kan ha vært ulydigheten som var ond i Herrens øyne, har det nok utvilsomt vært skummelt å spille sin sæd siden. For å gjøre vondt verre skulle navnet hans altså etterhvert bli et eponymt med å masturbere.

Det skulle riktignok gå lang tid før «onaniterei» dukker opp på tysk i 1676, beskrevet i samspann med «sodomiterei» som avskyelige dødssynder som til slutt vil ødelegge og drepe sjelen (Grimm 1971). Omtrent på samme tid kan «onanitische Sünde» dokumenteres for samme aktivitet (DWDS). En engelsk milepæl var skriftet Onania: or, The Heinous Sin of Self-Pollution, and all its Frightful Consequences (in Both Sexes) Considered utgitt anonymt i England rundt 1710. Det kom i 19 reviderte utgaver og solgte nær 40 000 eksemplarer. Den fulle tittelen utdyper synet på «selvbesmittelsen synd». Tittelen fortsetter: «with spiritual and physical advice to those who have already injured themselves by this abominable practice» før den glir over i relevante bibelstrofer. Tim Hitchcock (1997 s. 55) går langt i å antyde at boken var utgitt rent spekulativt, og at suksessen særlig skyldtes revisjonenes (antatt fiktive) leserbrev – som sørget for bred tilgang på pseudomedisinsk pornografi – like mye som dens beskrivelse av de åndelige og medisinske skadevirkningene.

Men ånden var uansett ute av lampen, og selv om masturbasjon var ansett som noe umoralsk før, var handlingen nå tett knyttet til en bibelsk dødssynd. Det helseskadelige elementet ble sementert av den sveitsiske legen Samuel Tissots bok L’Onanisme fra 1758, som med flere oversettelser var i salg helt til 1905. Ifølge Hitchcock (s. 56) ble det etter Tissots teorier om spermienes betydning og selvbesmittelsens skadevirkninger umulig å skrive en bok om helse uten å bredt advare mot de farlige konsekvensene av onani, og praksisen ble fordømt av størrelser som Kant og Rosseau. Uttrykkene «Onans synd» (Strøm 1792, s. 69) og «onanisere» (Tode 1798, s. 33) er eksempler på at navnet også etablerte seg i dansk-norske skrifter i løpet av samme århundre. Onan hadde befestet seg som Den store masturbatøren, og selvbesmittelse var den nye folkesykdommen.

Et talende eksempel fra det påfølgende århundres kamp mot «sykdommen», kan man se i Norsk Magazin for Lægevidenskaben i 1857 (s. 150 flg.). Sykehuslegen i Throndhjems Sindssygeasyl, F. W. Bødtker, skriver om en mannlig «melancholici»-pasient på 23 år med «intercurrerende maniakalske Paroxysmer. Det varede ei længe, förend jeg blev opmærksom paa, at Patienten var Onanist». Etter ti måneder med energisk moralsk påvirkning, kalde omslag og hardt fysisk arbeid skrev pasienten seg selv ut. Men akk, kun fire måneder senere er han tilbake. Bødtker utelukker ikke at onani kan oppstå som følge av «Psychopathien», men det omvendte er langt oftere tilfelle, skriver han.

Først i 1968 ble masturbasjon fjernet fra den amerikanske klassifikasjonen over mentale sykdommer (Burton 2017). Synet på onani er i stor grad fornyet som noe naturlig og fint. Det er blitt helt alminnelig å fremheve praksisens helsefremmende egenskaper i vår tid. Men det er mye som er naturlig og fint som man likevel ikke nødvendigvis ønsker å gi navnet sitt til – på flere språk. Til alt overmål er det heller ingenting som tilsier at Onan faktisk onanerte. Ordlyden i Bibelen indikerer at han «hoppet av i svingen», som man sier om coitus interruptus.

Det hjelper lite. «Eg veit éitt som aldri døyr, domen om kvar ein daud», heter det i Håvamål. Dommen over Onan er nok som Den evige runker.

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, fra Løgn og forbandet Digt, 1912

 

Onani