engelsk: call a spade a spade, tysk: das Kind beim rechten Namen nennen

Si ting som de er, uten omskriving eller tilsløring. Det å kalle en ting ved dens rette navn. Spaden kan virke som en god analogi, fordi redskapet i all sin grove enkelthet er til nytte og arbeid på en ærlig og rett frem måte.

Mange føler behov for å påpeke at det er viktig å kalle en spade for en spade, og ikke noe annet. De mener nok da at de kaller ting ved sitt rette navn. Dermed benevnes monstre som monstre og ikke noe annet man kunne finne på å si … for eksempel hvis man var engstelig for å tråkke noen på tærne eller såre monstrenes følelser. Slik viser man at man ikke frykter for å fortelle sannheten, antagelig, og viser samtidig en evne til ikke å anerkjenne nyanser eller, gud forby! å kalle en spade for en skuffe.

Det ville selvfølgelig vært utmerket om denne spaden vi omtaler faktisk var en spade, i og med at det er det vi skal kalle den. Det er derimot, som vi skal se, mer tvilsomt.

Britene tok talemåten inn i språket sitt allerede i 1542 ved Nicolas Udalls oversettelse av The Apophthegmes of Erasmus (s. 189), «not the witte to cal a spade by any other name then a spade». Og som mange av Erasmus’ uttrykk fikk det raskt spredning. Dette er igjen Erasmus’ oversettelse av en en strofe i Plutarks Ethika/Moralia, bok III (fra rundt år 100), Sayings of Kings and Commanders, 26,15: «Βασιλέων ἀποφθέγματα καὶ στρατηγών».

Plutark skriver her om Filip II av Makedonia, faren til Aleksander den store, som skal ha vært en svært direkte person. Da noen overløpere fra Olynthos, som hadde hjulpet Filip med å innta sin egen by, klaget over at enkelte makedonere omtalte dem som forrædere, unnskyldte Filip sine landsmenn med at de fra naturens side var et tøft og bondsk folkeferd. I F.C. Babbitts oversettelse: «he said that the Macedonians are by nature a rough and rustic people who call a spade a spade» (‘τὴν σκάφην σκάφην λέγοντας). Det er vel det vi også kan kalle en ørefik.

Plutark, som skrev dette nær 450 år etter hendelsen, gjør det rimeligvis anekdotisk, men også ordvalget i oversettelsen til Erasmus er vanskelig. Ordet det dreier seg om i de eldre tekstene som bruker uttrykket, er det greske σκάφη, skaphe, som skal beskrive noe som er gravd eller hulet ut, som et trau, en bolle eller balje og, for så vidt, båter. Llewelyn Morgan (2016) er opptatt at skaphen ikke er et verktøy for graving, men noe utgravet, som baketrau og den slags. Barker (2001 s. 170) antar ordet i sammenhengen skal bety balje eller liten båt, mens Metzger (1938) mener betydningen av ordet skal være nettopp litt upresis når Filip bruker det som unnskyldning for sine landsmenns hån, på samme måte som balje kan brukes for enhver båt.

Det er likevel andre og eldre kilder til talemåten. Erasmus introduserte uttrykket i adage 1205 i 1515 og valgte da å kalle denne skaphen for spade (på latin): Ficus ficus, ligonem ligonem vocat (kalle fiken for fiken og spader for spader). Han fører det da til et tapt skrift av Aristofanes (ca. 450 til 385 fvt.). Ifølge Morgan er 1100-tallsgrammatikeren Johannes Tzetzes Erasmus’ kilde for dette, en kilde Morgan mener vi ikke kan sette særlig lit til.

Metzger angir et fragment fra en komedie av Menandros (342 til 291 fvt., 545K / alt. 717) som eldste sikre eksempel på anvendelse. Her ser man uttrykket slik det lød i full form i antikken: å kalle fiken for fiken og (la oss si) trau for trau. Fiken, nemlig, var også en medisinsk eufemisme for hemoroider (Metzger), eller kanskje testikler (antydet av Morgan, det er ikke veldig vesentlig). For hvis man i et teaterstykke sier at noen kaller fiken for fiken i betydningen å kalle ting ved sitt rette navn, samtidig som at tilskuerne vet at du mener hemoroider, blir det selvfølgelig ganske morsomt. Men den morsomheten ville antagelig ikke fungert om ikke spade-spade-formelen allerede eksisterte. Fiken og trau-spøken er brukt av en rekke senere forfattere, som Lukian (Quomodo historia conscribenda sit 41), Martial (epigram IV 52 og VII 71), og keiser Julian (uten fiken i Orationes VII 208a).

Til norsk kom uttrykket tilsynelatende ruslende fra engelsk mot slutten av 1800-tallet. Først er det å se i en oversettelse av Emily Sarah Holt, For mesterens skyld (1885, s. 11): «Hugh Latimer […] der uden noget Slags Kompromis kalder en Spade en Spade og ikke sparer Lasten, selv om den pranger i Fløiel og Silke i de kongelige Sale». Det er tilsvarende lite humor å se i oversettelsen av den engelske baptistpresten C.A. Spurgeons Det gyldne Alfabet i 1888 (en slags kommentar til bibelens 119 salme, på s. 244): «Almindelige Mennesker kalder den kløgtig Diplomatik, men Gudsmanden kalder en Spade for en Spade, og erklærerer den for Svig og intet mindre». Morgenbladet 19.5.1894 s. 3 er mer pragmatiske: «Enhver Tosse kan kalde en Spade for en Spade. Men det er altid hyggeligere, naar man kan finde en mere velklingende og dog lige træffende Benævnelse.» Fra nyere tid kan det nevnes at i Når sant skal sies (1993, s. 46) definerer Fredrik Skagen lesping som det å kalle en spade en tphade. Dermed er spøken tilbake i frasen.

Spade, balje eller trau, intensjonen har nok vært lik det meste av tiden selv om det også har vært en vits (og det på engelsk klarte å ta opp i seg noen rasistiske konnotasjoner på et tidspunkt). «What’s in a name? That which we call a rose, / By any other name would smell as sweet», som det sies i Shakespeares Rome og Julie. Men det er klart et stykke fra trau og spader til roser. En rose er (tross alt) en rose er en rose. Men det er smått ironisk at man kaller et baketrau for en spade og fiken for fiken, når man mener hemoroider, og etterpå synes man har satt skapet på plass.

* Illustrasjon:  John Leech, i P. Leighs The Comic Latin Grammar, 1840