Ingen regel uten unntak

engelsk: there is an exception to every rule; tysk: keine Regel ohne Ausnahme

En bortforklaring når hendelser ikke følger etablerte regler. Denne påstanden, som ganske ukritisk hevdes straks en regel man følger likevel ikke passer, handler oftest om at man ikke er villig til å gi opp et synspunkt selv om man ser den motbevist.

Johan Herman Wessel (1742–1785) har et vittig dikt med tittelen Nulla regula sine exceptione om en prestekone som er sur og blid hver annen dag. Det får vi vite at skyldtes at «Præsten var halvhundred’ Aar», og at ekteparet sov separat hver annen natt. Hvilke av nettene som medfører glad kone, skal vise seg (ved unntaket som bekrefter regelen): En morgen kommer hun sur til frokost for andre dag på rad, og presten unnskylder seg med at «Naturen nøier sig med lidet».

Uttrykket er et selvrefererende paradoks. Eller strengt tatt er det ikke et ekte paradoks siden det kan oppløses ved reductio ad absurdum. Hvis denne regelen er sann, altså at det ikke er noen regel uten unntak, må det altså være et unntak fra den regelen, og dermed finnes det en regel uten unntak og påstanden er usann. Men forutsetningen for at påstanden er usann, må utledes av at påstanden er sann, og det går jo ikke. En annen måte å se på påstanden, er at den er sann, og unntaket fra denne regelen er at det er én regel uten unntak, nemlig «ingen regel uten unntak». Sagt med andre ord: Regelen «ingen regel uten unntak» er den eneste regel uten unntak, og gjør dermed seg selv til unntaket fra regelen. Men hva om vi forutsetter at påstanden er usann: at det ikke finnes unntak fra noen regler? Eller at det finnes unntak fra alle regler, bare ikke én? Hodet spinner; man kjenner et behov for å jobbe med noe manuelt der en får skitt under neglene.

I 1615 finnes frasen på spansk i Cervantes’ Don Quijote lagt i munnen på don Lorenzo: «No hay regla sin excepción». Den latinske formuleringen nulla regula sine exceptione går tilsynelatende ikke særlig lenger tilbake i tid: Den er inkludert som oversettelse fra tysk i Georg Henischs formidable verk Teutsche Sprach und Weißheit fra 1616 (spalte 1643): «Es ist kein Regel so schnur gleich, die nicht ihre ausszüge hab»; Det finnes ingen regel så rettlinjet at den ikke har sine unntak. Og dette (som utdyper latinen), viser det seg at er hentet fra Martin Luthers Colloqvia Oder Tischreden fra 1530–1540-årene (her utg. 1567, bl. 131b): «da ist keine Regel so gemeine unnd schnurgleich, die nicht ire Ausszuge hat».

Mattias Moth hadde nok lest sin Luther, så i hans ordbok fra rundt 1700 ser vi at «ingen regel er sâ fast, at der er jo et undtagen hoß», og Holberg benyttet flere ganger «der er ingen Regel uden Exception» (se f.eks. Epistler I, 44; III, 298; IV, 308).

Presten Claus Pavels behandler i en av sine Smaaskrivter fra 1804, «Noget om Fordomme», det problematiske ved ekteskap på tvers av klasseskiller: Det er ikke å anbefale. En stund er Pavels riktig så fordomsfri og åpen. Vi er alle hverandres likemenn og det er vitterlig det indre som teller. Vi er alle støv, skriver han, og det finnes eksempler på at slike ekteskap har hatt de heldigste utfall: «Men neppe giør dog det min Paastand kraftesløs. Deels er der ingen Regel uden Undtagelse», dels innvender han at grenselinjene mellom (særlig de høyere) klassene er i ferd med å løpe i hverandre. Slik blir uttrykket en lettvint bortforklaring for steriotypier.

Pavels var ellers en skarp observatør, og særlig dagbøkene hans fra tiden rundt 1814 er morsom lesning. Han gir uttrykk for tidvis overraskende moderne synspunkter. Denne teksten, ironisk nok om fordommer, er dermed, kanskje, nettopp unntaket som bekrefter regelen. Dette nærliggende ordtaket: unntaket som bekrefter regelen, synes å stå på skuldrene til ingen regel uten unntak: Her er unntaket identifisert og virker bekreftende. Men denne formuleringen (som er minst like irriterende), inneholder noen andre fasetter.

* Illustrasjon: Gustave Doré, fra Perraults Barbe Bleue (Ridder Blåskjegg), 1862
Ingen regel uten unntak

Legg igjen en kommentar