engelsk: the exception that proves the rule;
tysk: die Ausnahme bestätigt die Regel
Det er slikt man sier når en regel man har stilt opp eller følger viser seg å ikke holde vann. Denne frasen ser umiddelbart ut til å stå på skuldrene til ingen regel uten unntak, som det identifiserte unntaket som altså ingen regel kan eksistere uten. Men det er selvfølgelig ingen forutsetning at når et unntak skjer, så er derved noen som helst regel bekreftet. Verden er full av uregelmessigheter, så det burde ikke vært nødvendig å forsvare unntak med nonsens.
Det er vanlig å føre uttrykket til det latinske exceptio probat regulam og den flittige leser vil kjenne tillegget in casibus non exceptis, og hevde sisteleddets viktighet for forståelsen. Dernest attribueres det oftest som et sitat fra Ciceros forsvarstale Pro Balbo fra 56 fvt., og vil jo i så fall langt gå forut for uttrykket ingen regel uten unntak, som dukket opp på flere språk like etter 1600 (muligvis avledet etter Luther et hundreår før).
Skal det knyttes til Cicero, bør man sitere ham rett (Pro Balbo 14,32): «quod si exceptio facit ne liceat, ubi non sit exceptum, ibi necesse est licere». Det innebærer i noen forstand det samme, men er sannelig ikke særlig ordlikt. Lucius Balbus var en jøde fra den spanske provinsen som ble tildelt romersk stasborgerskap av Pompeius, men lovligheten av dette ble utfordret (egentlig var det et indirekte angrep på Pompeius og hans sleng) med at det fantes flere bestemmelser som nektet enkelte folkegrupper romersk statsborgerskap. Cicero påpekte at det måtte utledes at siden en slik konkret klausul fantes for noen folkegrupper, men ikke fantes for Balbus’ opphav, var han dermed ikke omfattet av disse reglene.
Den juridiske og logiske meningen er at om det for eksempel skulle finnes en pussig regel som sa at det var ulovlig å selge øl i butikken på søndager, må det følge at det er andre dager det er tillatt. Dette vil man i jussen vanligvis beskrive som en antitetisk tolkning, og er ganske hverdagslig i rettslivet.
I engelsk fraselitteratur (OED, Fowler 1994 s. 157) regnes exceptio probat regulam in casibus non exceptis for å ha oppstått som en ren juridisk maksime. Også i engelsk er det typisk formulert på latin, og kjent på trykk siden 1617 (i Samuel Collins’ The Defence of the Bishop of Elie). Det ser ikke ut til å være eldre. Interessant nok var dette bare to år etter at ingen regel uten unntak første gang var å se på trykk i Cervantes’ Don Quijote.
Det blir hevdet at den rette forståelsen av formuleringen skal være at unntakene prøver/tester regelen, som i så fall gjør den norske (og den tyske) varianten til dårlige oversettelser. Det har uansett lite betydning for reell praksis i norsk hvordan opphavet i engelsk engang skulle forstås.
Mer hjemlig er det mange «undtagelser» fra reglene å finne i skrift, men det kan se ut som om Søren Kierkegaard er den første til å hevde at en slik kan bekrefte den. I Stadier paa Livets Vei (1845, § 3) står det at den tragiske dikter støtter seg på det historiske som virkemiddel og at Lessings Emilie Galotti som «Undtagelse bekræfter Reglen, og mangen Yttring af dets Forfatter viser, at han netop selv har betragtet det saaledes». Henrik Wergelands svirebror i ungdommen, Frederik Georg Lerche, har det med i en fotnote i sitt skrift Om Capital, Penge, Credit og Bankvæsen (1868, s. 6): «et praktiskt Bevis for det christeligt-religiøse Sindelags Forligelighed med Attraaen efter at forøge den materielle Capital kan paavises i England og Amerika; thi efter Alles *) Vidnesbyrd ere disse to Landes Beboere saavel de mest religiøse som de rigeste / *) der er Undtagelser, men som vi antage bekræfte Regelen».
Anne Stien Grimsrud gir i Psykiatri – Studiehefte (1995, s. 154) et eksempel fra nyere tid som står som typisk: «psykiske lidelser deles inn i to hovedgrupper; psykoser og nevroser. Bordeline er ‘unntaket som bekrefter regelen’ og blir vanligvis regnet for å ligge midt mellom disse hovedgruppene.» Passer det ikke, blir regelen ytterligere bekreftet.
Mer unntaket enn regelen og lignende formuleringer er antageligvis ofte avledninger, men det er vanskelig å avgjøre om de er selve unntaket. Det kan virke sånn i tilfellet Carl Wilhelm Boecks Erfaringer om Syphilis (1875, s. 118): «Det er langtfra at ethvert Tilfælde af constitutionel Syphilis har Prodromer; hos os er det snarere Undtagelsen end Reglen». På den annen side kan det jo være en tidlig indikasjon på en helt annen språkkonstitusjon enn slik parodoksalt visvas.
